Om Legemiddelhåndboken

Norsk legemiddelhåndbok er bygd opp i fire deler:

• Terapikapitler
  
• Legemiddelkapitler
  
• Generelle kapitler og refusjonsreglene
  
• Registre
  

Terapikapitlene ( +)

De 24 terapikapitlene (T-kapitlene) samsvarer i hovedsak med WHOs sykdomsklassifikasjon (diagnosegrupper). Eksempler på terapikapitler er «Hjerte-karsykdommer», «Mage-tarmsykdommer», «Hudsykdommer». I hvert terapikapittel omtales de viktigste sykdommene med en kort beskrivelse av sykdommen som grunnlag for indikasjonsstilling og valg mellom ulike behandlingsalternativer, primært medikamentell behandling, men også ikke-medikamentell. Der det er mulig, gis det råd om valg av behandling, fortrinnsvis på objektivt faglig grunnlag, men rådene preges delvis av empiri og norske terapitradisjoner.

Legemiddelkapitlene ( +)

De 22 legemiddelkapitlene (L-kapitlene) inneholder de legemidlene som har sine hovedindikasjoner/hører inn under terapikapitlene med tilsvarende nummer. (Det finnes ikke noe legemiddelkapittel L14 tilsvarende terapikapittel T14 Gynekologiske sykdommer fordi alle typer hormoner omtales i L3 Legemidler i endokrinologien. Det finnes heller ikke et legemiddelkapittel tilsvarende terapikapittel T21 Palliativ behandling.) Legemiddelkapitlene består av legemiddelomtaler og preparatlister:

1. I legemiddelomtalene beskrives legemidlenes egenskaper og forhold legen bør kjenne til ved forskrivning og oppfølging av behandlingen (farmakokinetikk, dosering og administrasjon, bivirkninger, interaksjoner, graviditet, amming, forsiktigshetsregler, kontraindikasjoner, kontroll og oppfølging, seponering).
   Når det gjelder legemiddelgrupper som f.eks. adrenerge betareseptorantagonister, ACE-hemmere, NSAID, omtales gruppens egenskaper først under ett, deretter omtales enkeltmidlene med sine særegne egenskaper (som ikke deles med resten av gruppen; bl.a. doseringen).
   
2. I preparatlisten er preparatet(ene) ført opp under legemidlets generiske navn, ev. i alfabetisk rekkefølge. Alle preparater som er markedsført i Norge, er nevnt i Legemiddelhåndboken, dertil enkelte «Apotek»-preparater, preparater som ikke har markedsføringstillatelse i Norge (se  G19 Rekvirering av legemidler uten markedsføringstillatelse) og magistrelt forskrevne preparater.
   Til de generiske navn er det koblet en kode som angir hvilken reseptgruppe legemidlet tilhører, videre markeres trafikkrisiko og ev. paragraf og punkt for refusjon (Rikstrygdeverket). Det kan være knyttet spesielle vilkår til refusjonen. I slike tilfeller henvises det til de aktuelle vilkår i Refusjonsreglene. Eksempel på en slik kode er:
   

   Topiramat Rp. C D Ref. § 9 pkt. 7 (refusjonsvilkår, se  +) Kodeforklaring: Rp. C = Reseptgruppe C. Ref. § 9 pkt. 7 = refusjonsberettiget etter § 9, pkt. 7 (se Refusjonsreglene  +). D = klassifisert som spesielt trafikkfarlig.

   Utgifter til enkelte legemidler refunderes etter spesiell søknad etter §2 eller §10a i Refusjonsreglene ( +,  +). I en del tilfeller har RTV delegert avgjørelsesmyndigheten til det lokale trygdekontor i henhold til nærmere fastsatte retningslinjer. Opplysninger om hvilke retningslinjer som gjelder i det enkelte tilfelle, kan fås ved henvendelse til det lokale trygdekontor. Slike opplysninger står ikke i Norsk legemiddelhåndbok.
   Under hvert generisk navn følger en liste over de tilhørende spesialpreparater med navn, fabrikant, legemiddelformer, styrker, pakninger og godkjent maksimal utsalgspris på reseptbelagte legemidler. Det er ikke angitt priser på reseptfrie preparater.
   «Markedsføringstillatelse» bak et navn betyr at preparatet har fått markedsføringstillatelse, men at det ikke var kommet i handelen på det tidspunktet redaksjonen ble avsluttet. Slike legemidler fås bare etter søknad om fritak fra kravet om markedsføringstillatelse (se  +) Det kan gå varierende tid fra et preparat har fått markedsføringstillatelse til det kommer på markedet.
   

De generelle kapitlene ( +)

De to første delene av Legemiddelhåndboken, terapikapitlene og legemiddelkapitlene, omhandler avgrensede sykdommer og legemiddelgrupper. I den tredje delen i de 21 generelle kapitlene (G-kapitlene), gjøres det rede for farmakoterapeutiske emner som går på tvers av de spesifikke terapikapitlene.

Den generelle delen av Legemiddelhåndboken kan leses som en liten lærebok av kolleger som ønsker å friske opp sine farmakologiske og farmakoterapeutiske kunnskaper. Hovedhensikten er imidlertid å gi leseren et oppslagsverk som kan gi svar på spørsmål knyttet til generelle farmakologiske prinsipper, farmakoterapi for ulike pasientgrupper og praktiske sider ved legemiddelforskrivning.

Refusjonsreglene («blå resept»-reglene) ( +).

Registre

• Medarbeiderregister ( +)
  
• Et adresseregister (Nyttige adresser) med navn,adresse, telefonnummer m.m. for endel pasientforeninger og en del institusjoner som er aktuelle å rådspørre i legemiddelsammenheng ( +).
  
• Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregister ( +).
  
• Stikkordregister inneholder sykdommer og indikasjoner, legemiddelgruppenes og legemidlenes generiske navn, spesialpreparatenes navn og øvrige begreper fra klinikk og farmakologi.
  
• Hastebehandling ( +) gjør kort rede for den øyeblikkelige behandlingen ved et utvalg av akutte medisinske krisetilstander og en alfabetisk fortegnelse med sidehenvisning for tilstander som krever øyeblikkelig behandling, fortrinnsvis medikamentell. De tilsvarende tilstander er i terapikapitlene markert med *.