Hastebehandling

På disse sidene gis en alfabetisk fortegnelse med sidehenvisning for tilstander som krever øyeblikkelig behandling, fortrinnsvis medikamentell.

I tillegg omtales den innledende behandling av potensielle hastetilstander hvor det er mulig å stille en rask sannsynlighetsdiagnose og hvor noen minutters forsinkelse grunnet leting etter mer uttømmende omtale, kan være livstruende. Det gis ingen redegjørelse for sykdomsbildet eller diagnostikk, kun en kort anvisning av de første, mulig livreddende tiltak som må settes i gang umiddelbart. For videre behandlingsopplegg henvises til mer uttømmende stjernemerket (*) omtale annet sted i legemiddelhåndboken.

NB! Rask intravenøs administrasjon kan være risikabelt.

 Addisonkrise

 Akutt (malign) laryngotrakeobronkitt

 Akutt alvorlig astmaanfall

 Akutt bakteriell meningitt

 Akutt binyrebarksvikt

 Akutt epiglottitt

 Akutt vinkelblokkglaukom

 Akutt hjertesvikt

Se her Lungeødem (og  +)

 Akutt vinkelblokkglaukom

 Anafylaktisk sjokk

Se her Anafylaktoide reaksjoner (og  +)

 Anafylaktoide reaksjoner

Start behandling så snart som mulig. Ved alvorlige systemreaksjoner og særlig ved raskt innsettende reaksjoner skal adrenalin gis subkutant eller intramuskulært så raskt som overhodet mulig!

Alvorlige anafylaktiske reaksjoner krever omfattende intensiv medisinsk behandling på stedet, og hurtig transport til sykehus har høy prioritet. Også pasienter som ser ut til å komme seg etter initial alvorlig reaksjon, bør innlegges til observasjon første døgnet.

Førstehjelp utenfor sykehus

1. Legg pasienten ned, ev. med beina hevet.
   
2. Adrenalin: Injiser straks adrenalin intramuskulært eller dypt subkutant ikke i.v. i øvre kroppshalvdel. Massér injeksjonsstedet. Adrenalin 1 mg/ml (ikke katastrofeadrenalin):
   
   • Voksne: 0,5-1 mg (0,5-1 ml).
     
   • Barn: 0,1 mg (0,1 ml) per 10 kg kroppsvekt (10 µg/kg). Dosen kan, om nødvendig, gjentas med 5-20 minutters mellomrom.
     
3. Overvåking: Etter adrenalin er satt, overvåkes pasienten med hensyn til respirasjon (luftveisobstruksjon, dyspné), sirkulasjon (puls, blodtrykk, perifer sirkulasjon) og bevissthet. Intravenøs tilgang via venflon etableres for væske/legemidler.
   
4. Respirasjonssvikt:
   
   • Ved dyspné, cyanose og sjokk gis oksygen.Inhalasjon av beta₂-reseptoragonister ved bronkialobstruksjon, inhalasjon av racemisk adrenalin ved larynksødem.
     
   • Ved bronkial obstruksjon gis adrenerge beta₂-reseptoragonister i.v. f.eks. terbutalin.
     
     • Voksne: 0,25-0,5 mg (0,5-1 ml) fortynnes til 10 ml og gis langsomt intravenøst over 5 minutter. Dosen kan måtte gjentas med noen timers intervaller. Døgndosen bør ikke overskride 2 mg.
       
     • Barn: En initial støtdose på opptil 1,5 µg (0,003 ml)/kg kroppsvekt kan gis over 10 minutter.
       
   • Ved manglende effekt gis teofyllin langsomt i.v.(forutsatt at pasienten ikke står på peroral teofyllinbehandling):
     
     • Voksne opp til ca. 5,4 mg teofyllin (cirka 7 mg teofyllinetylendiamin) per kg kroppsvekt.
       
     • Barn ca. 4,6 mg teofyllin (cirka 6,0 mg teofyllinetylendiamin) per kg kroppsvekt.
       
   • Assistert respirasjon ved munn til munn metode, bag/maske, endotrakeal intubasjon med overtrykksventilasjon og ev. nødtrakeostomi må vurderes ut fra den kliniske situasjon.
     
5. Sirkulasjonssvikt:
   
   • Ved hypotensjon tross initial adrenalinbehandling gis volumterapi med krystalloider (natriumklorid 9 mg/ml, Ringer-acetat el.), ev. også kolloider (dekstran 70/dekstran 1, hetastivelse, albumin 40 mg/ml). Store væskemengder kan være nødvendig for å opprettholde brukbart blodtrykk. (Se for øvrig  T8.8.2 Hypovolemisk sjokk.)
     
   • Ved fortsatt alvorlig sirkulasjonssvikt settes katastrofeadrenalin 0,1 mg/ml (0,1 promille) intravenøst, 0,05-0,1 mg (0,5-1 ml), hver gang over ett minutt. Kan gjentas. Totaldose 0,2-0,5 mg (2-5 ml) hos barn og 0,5-1 mg (5-10 ml) hos voksne.
     
   • Ved hjertestans forsøkes kardiopulmonal resuscitering etter vanlige retningslinjer, se  Hjertelungeredning og  Asystole.
     

Videre behandling, se  +.

 Antidotliste

 Asystole

Se her Hjertestans (og  +).

 AV-blokk grad III

 Delirium tremens

 Disseminert intravaskulær koagulasjon

 Endoftalmitt

 Etseskader (øye)

• Skyll umiddelbart med rikelig vann (ev. rett fra kranen) i 15-20 minutter. Deretter, hvis mulig, fortsatt skylling under transporten til øyeavdeling (ta med noen store håndklær og noen flasker vann) for videre skylling med steril, fysiologisk saltvannsoppløsning (natriumklorid 9 mg/ml). Etseskader som har medført makroskopisk lett synlige epiteldefekter (fluoresceinfarging) bør som hovedregel innlegges.
  
• Enkelte arbeidsplasser er utstyrt med spesielle bufferløsninger, som brukt umiddelbart synes å kunne påvirke skadeforløpet i gunstig retning. Man må dog aldri utsette ordinær skylling med vann for å lete etter slike hjelpemidler.
  
• Ved kalk- og sementskader må ev. partikler fjernes fra konjunktivalsekken ved dobbeltevertering, spyling og tørking. Øyeskylling via spesiell kontaktlinse (skyllelinse) tilkoblet IV-sett fortsettes kontinuerlig gjennom 4-12 timer. Skyllevæsken (f.eks. Ringer-acetat) kan etter behov tilsettes antibiotika, glukokortikoid og EDTA. Etter avsluttet skylling legges det på en komprimerende kloramfenikol eller tetracyklin/oksytetracyklin salvebandasje. Natriumedetat 3,7 mg/ml (0,37 %) øyedråper (magistrell forskrivning), kan dessuten gis de første dager for å løse opp ev. kalkrester. Dosering: 1 dråpe × 4-6.
  

 Flussyreetsing

 Hjerteinfarkt

Se her Hjertestans (og  +), kardiogent sjokk (og  +), lungeødem (og  +), ventrikkeltakykardi (og  +).

 Hjertelungeredning

Se her Hjertestans (og  +).

 Hjertestans

«Hjertestans» betyr opphør av hjertets mekaniske aktivitet og inntreffer hyppigst i løpet av første og andre døgnet ved akutt hjerteinfarkt. Ventrikkelflimmer er vanligste årsak og forekommer hyppigst de første timer etter symptomdebut. Avgjørende for prognosen ved hjertestans er raskest mulig gjenopprettelse av normal hjerterytme. Hvis umiddelbar defibrillering av ventrikkelflimmer er mulig, skal dette gjøres uten at basal hjertelungeredning startes først. Ved bevitnet hjertestans kan slag mot brystbeinet forsøkes. Om dette skal ha effekt, må slaget gis innen 20-30 sekunder.

Hvis det etter 3 raskt på hverandre følgende defibrilleringer (med styrke 200-200-360 joule) ikke kommer omslag til pulsgivende egenrytme, skal basal hjertelungeredning (se nedenfor) startes før avansert hjertelungeredning fortsettes. Hensikten er å sikre en viss basal blodtilførsel til hjerne og hjerte inntil spontan mekanisk hjerteaktivitet igjen er etablert.

• Basal hjertelungeredning (B-HLR): Sørg for frie luftveier. Bøy hodet bakover, trekk kjeven frem, start kunstig ventilasjon med innblåsningsmetoden. Hurtig intubasjon og ventilasjon med bag bør foretas hvis mulig. Intravenøs kanyle legges inn, helst i sentral vene.
  Samtidig startes brystkompresjon med en frekvens på 100 per minutt (2 innblåsninger for hver 15. kompresjon). Basal hjertelungeredning fortsettes uavbrutt så lenge avansert hjertelungeredning fortsetter.
  
• Avansert hjertelungeredning (A-HLR). Startes hvis umiddelbar defibrillering og basal hjertelungeredning ikke har gitt mekanisk hjerteaktivitet med følbar puls.
  

 Hyperglykemisk ketoacidose - Behandling

 Hyperglykemisk ketoacidose

 Hyperkalsemisk krise

 Hypoglykemi - Behandling

Behandling ved symptomer

1. Diabetikeren tar selv raskt absorberbare karbohydrater, som druesukkertabletter eller druesukker i flytende form (som Hypostop).
   
2. Er peroral tilførsel umulig, kan de nærmeste sette glukagon subkutant i doser på 1-2 mg. Dette hever blodsukkernivået med 0,5-1 mmol/l i løpet av 5-20 minutter.
   
3. Helsepersonell bør fortrinnsvis benytte konsentrert glukose (200-500 mg/ml) i.v. (10-20 g) hos bevisstløse pasienter. (Hos barn: 0,5-1,0 g/kg kroppsvekt.) Hvis diabetikeren ikke våkner umiddelbart, er det grunn til sykehusinnleggelse.
   

Lavt blodsukker pga. sulfonylureaderivater er ofte svært langvarig og kan trenge tilførsel av store doser glukose over flere døgn. Sykehusinnleggelse skal derfor alltid vurderes.

 Hypoglykemi

Se her Hypoglykemi - Behandling (og  +).

 Hypokalsemi

 Hypovolemisk sjokk

 Kardiogent sjokk

1. Generelle tiltak. Hvis pasienten ikke også har lungeødem eller alvorlig lungestuvning, anbringes vedkommende flatt - ev. med hevete bein. I.v. kanyle innlegges. Hvis det ikke foreligger tegn til lungestuvning, kan væskeinfusjon forsøkes (natriumklorid 9 mg/ml eller Ringer-acetat 100-300 ml raskt intravenøst, etterfulgt av infusjon med noe langsommere dråpetakt, styrt ut fra blodtrykk og det kliniske bildet). Pasienten bør følges til sykehus av kyndig ledsager.
   
2. Oksygentilførsel. 5-10 l/minutt i nesekateter eller på åpen maske. Forsiktighet (lavere doser, f.eks. 1,5-2,5 l/minutt) hos pasienter med alvorlig lungesykdom. Overtrykksventilasjon (maske eller tube etter intubasjon) må overveies ved utilstrekkelig ventilasjon.
   
3. Legemidler (anbefalt rekkefølge):
   
   1. Glyseroltrinitrat: 0,25-0,5 mg sublingvalt (eller 0,4 mg som munnaerosol) initialt ved brystsmerter eller dyspné. Kan gjentas. Som vedlikeholdsbehandling kan gis isosorbiddinitrat 2,5-5 mg som tygges. (OBS! Risiko for ytterligere blodtrykksfall.)
      
   2. Morfin: 5-10 mg i.v. ved smerter eller dyspné. NB! Samtidig kvalmebehandling.
      
   3. Metoklopramid: 10-20 mg i.v. ved kvalme.
      
   4. Diazepam: 5-10 mg i.v. (del dosen) eller rektalt ved angst og uro. (NB! øker risikoen for hypoventilasjon ved kombinasjon med opioider.)
      
   5. Atropin: 0,5-1 mg i.v. ved hjertefrekvens under 70/minutt hvis ikke mistanke om atrieflimmer.
      
4. Elektrokonvertering: Ventrikkelflimmer, ventrikkeltakykardi eller rask arterieflimmer (se  +).
   
5. Midlertidig pacemaker hvis kardiogent sjokk og bradykardi under 40/minutt tross atropin: Transtorakal eller invasiv pacing.
   

Videre behandling, se  +.

 Kjempecellearteritt

 Lungeembolisme

 Lungeødem

Hurtig innleggelse, så snart tilstanden tillater det etter akuttbehandling. Langvarig og besværlig transport bør utsettes til pasientens tilstand er bedret. Kyndig ledsager bør overvåke transporten. Førstehjelpsbehandling:

1. Anbring pasientens overkropp høyt. Stramtsittende tøy løsnes.
   
2. Oksygentilførsel i nesekateter eller på åpen maske, 5-10 l/minutt. (Ved utilstrekkelig ventilasjon kan overtrykksventilasjon på maske, eller på tube etter intubasjon, være nødvendig.)
   
3. Legemidler (prøves i nevnte rekkefølge):
   
   1. Glyseroltrinitrat: 0,5-1 mg sublingvalt eller 0,4-0,8 mg som aerosol sublingvalt eller i tuben etter intubasjon. Kan gjentas hvert 10.-15. minutt hvis pasienten ikke får alvorligere blodtrykksfall. Kan også gis som kontinuerlig i.v. infusjon med infusjonspumpe hvis overvåkning av behandlingen er mulig.
      
   2. Opioidanalgetika: Morfin 7,5-10 mg i.v. Kan gjentas 1-2 ganger. NB! Gi kvalmestillende legemidler samtidig.
      
   3. Loop-diuretika: F.eks. furosemid 40 mg langsomt i.v. Kan gjentas. (Forsiktighet, se  +.)
      
   4. Ved atrieflimmer > 130/minutt, kan små doser verapamil (2,5 mg i.v.) ev. digitalisering i.v. påbegynnes. Amiodaron i.v. er et annet alternativ (se  +). Ved ventrikkeltakykardi og ustabil hemodynamikk er elektrokonvertering førstevalg. Ved ventrikkeltakykardi og stabil hemodynamikk kan amiodaron overveies.
      
   5. Metoklopramid: 10-20 mg i.v. ved kvalme.
      
   6. Diazepam: 5-10 mg langsomt i.v. (del dosen) eller rektalt ved angst og uro. Forsiktighet hvis morfin er gitt.
      

 Malaria falciparum (potensiell malign)

 Malign hypertensjon, hypertensjonskrise og alvorlige hypertensjonstilstander

 Myksødemkoma

 Nekrotiserende fasciitt

 Perforerende skader (øye)

 Sepsis

 Septisk sjokk

 Serieanfall

Se her Status epilepticus (og  +).

 Sjokk

 Status asthmaticus

 Status epilepticus

Førstebehandling utenfor og ev. i sykehus: Diazepam i.v., ev. rektalt, er førstevalgsmiddel ved akutt behandling av alle former for epileptiske anfall. Dosering:

• Barn: 0,2-0,5 mg/kg
  
• Voksne: 10-20 mg
  

Se  Tabell 2 Kortfattet behandlingsplan for konvulsiv status epilepticus .

Konsentrasjonen av diazepam i hjerne faller raskt i løpet av 15-30 minutter og anfallsresidiv opptrer ofte. Gjentatt dose kan gis etter 10-20 minutter. Respirasjon og sirkulasjon må overvåkes under transport. Intubasjonsberedskap er nødvendig ved større doser.

Diazepam gitt i tilstrekkelige mengder vil i de fleste tilfeller ha effekt. Doseringen styres lettest som i.v. injeksjon, men pårørende til pasienter med alvorlig epilepsi bør utstyres med diazepam rektalvæske og instrueres i bruk. Hos noen pasienter med tendens til utvikling av status epilepticus eller serieanfall kan det være aktuelt å gi diazepam rektalt ved vedvarende anfallsaktivitet, f.eks. etter 2-4 minutter eller ved serieanfall. Overdreven og for hyppig bruk må unngås. Klare retningslinjer og individuell veiledning er nødvendig.

Videre behandling, se  +.

 Temporalarteritt

 Tyreotoksisk krise

 Ventrikkelflimmer

Se her Hjertestans (og  +).

 Ventrikkeltakykardi

Brede QRS-komplekser, frekvens som regel over 150/minutt. Det er viktig å få tatt et 12 kanaler EKG. Alvorlig arytmi som kan gi hypotensjon og hjertesvikt. Behandlingsforslag:

• Korte, selvbegrensende ventrikkeltakykardier uten hemodynamisk påvirkning indiserer oftest ingen spesifikk antiarytmisk behandling utover at betareseptorantagonist bør gis.
  
• Ved hemodynamisk ustabil pasient skal en være rask med elektrokonvertering. Kraftig dunk i prekordiet kan gi omslag til sinusrytme.
  
• Amiodaron 300 mg i.v. (20 minutter) er aktuelt ved alvorlig og residiverende takykardi, spesielt om pasienten samtidig har svikt. Behandlingen kontinueres med 1000-1500 mg infusjon over 24 timer; vedlikehold 200-400 mg peroralt daglig. (Laveste effektive dose bør velges). Varighet av behandling er situasjonsavhengig.
  
• Sotalol 1,5 mg/kg i.v. (10-20 minutter) kan være et alternativ.
  
• Polyfarmasi må unngås og kombinasjon av antiarytmika fører sjelden frem. Et alternativ er å legge inn midlertidig ventrikkelelektrode for konvertering av arytmi ved hjelp av pacing.
  

Terapiresistent polymorf ventrikkeltakykardi med varierende akse og amplitude (Torsade de pointes) kan av og til fremkalles eller forverres av antiarytmika (flekainid, sotalol, amiodaron) og enkelte andre legemidler, bl.a. fentiaziner. Ved mistanke bør utløsende legemiddel seponeres og magnesiumsulfat infusjon gis. «Overdrive pacing» kan være indisert for å forhindre residiv.

Hvis medikamentell behandling ikke stopper arytmien, eller pasienten er medtatt, bør det umiddelbart gis elektrosjokk (100-360 joule synkronisert. Må gis usykronisert hvis QRS-amplituden i EKG er liten). Kortvarig anestesi må gis hvis pasienten ikke er bevisstløs.

 Wernickes encefalopati

 Zoster ophthalmicus

 Øsofagusvaricer