|
|
T5.3 Alkoholmisbruk
Se også G12 Rusmiddelbruk og avhengighetstilstander. T5.3.1 Alkoholrus og uro
Generelt
Alkoholintoksikasjon med høy promille kan være livstruende og krever overvåkning ved dypere bevisstløshet. Hos bevisstløse med promille < 2 bør en nøye vurdere blandingsintoksikasjon med legemiddel eller annet rusmiddel (NB! antidot), ev. hypoglykemi eller hodetraumer. Behandling
Selve alkoholrusen krever sjelden behandling. Anxiolytika eller hypnotika virker ofte synergistisk og kan forsterke rusen. Dersom det er nødvendig med sedering kan en bruke et antipsykotikum (f.eks. levomepromazin 25-50 mg i.m.). Injeksjonen kan gjentas etter 1-2 timer. Ved utpreget aggressive tilstander er haloperidol mye brukt i dosering 2,5-5 mg i.m., ev. gjentatt etter 2-4 timer. Overvåking er nødvendig. (NB! Respirasjon og leie.) Legemiddelomtaler og preparater, se
L5.2 Antipsykotika.
L5.2.3.3 Haloperidol.
L5.2.1.3 Levomepromazin. T5.3.1.1 Alkohol abstinensreaksjoner
Generelt
Lettere abstinensreaksjoner trenger ingen medikamentell behandling utover symptomatiske midler mot hodepine etc. Benzodiazepiner, klometiazol eller liknende midler bør unngås selv om pasienten ønsker det (risiko for blandingsmisbruk). Behandling
- Ved fare for abstinenskramper (spesielt hos blandingsmisbrukere og hos alle som har hatt kramper ved tidligere abstinenser) er karbamazepin aktuelt, 400-600 mg initialt, gjerne som mikstur. Deretter 200 mg × 3 i 7-10 dager. Effektiv krampeforebyggelse oppnås først etter 18-24 timer eller mer.
Abstinenskramper går oftest raskt over. Akutt krampestillende behandling (diazepam rektalt/parenteralt) bør bare brukes dersom anfallet varer mer enn noen minutter eller residiverer. (Se også T6.1.1.1 Serieanfall.)
- I abstinensfasen vil mange plages av betydelig angst og søvnvansker, og det er viktig med omsorg, aktivitet, hvile og adekvat næring. Det bør dessuten understrekes at abstinensen går over også uten bruk av legemidler.
Dersom man skal bruke legemidler, er sederende antipsykotika i middels doseringer et vanlig valg, selv om dette kan senke krampeterskelen. Mange bruker klorprotiksen, f.eks. 50 mg × 3, ev. dixyrazin 25-50 mg × 3. Olanzapin, f.eks. 5 mg × 2, har fått økende bruk.
Legemiddelomtaler og preparater, se
L9.1.2.1 Alimemazin.
L5.2 Antipsykotika.
L5.1.1 Benzodiazepiner.
L5.1.1.2 Diazepam.
L5.2.1.6 Dixyrazin.
L9.1 Histamin H1-antagonister.
L6.1.4.1 Karbamazepin
L5.2.1.2 Klorprotiksen.
L5.3.7.1 Mianserin.
L5.3.7.2 Mirtazapin.
L5.3.7 Reseptorantagonister. *T5.3.2 Delirium tremens
Generelt
Bare ved alvorlig grad av abstinens skal abstinensreaksjonene brytes ved et erstatningsmiddel. En slik tilstand er delir som kommer etter særlig lange og kraftige drikkeperioder når alkoholbruken reduseres eller opphører. Søvndeprivasjon antas å være en viktig del av årsaken til delir. Ofte finnes legemlig sykdom som pneumoni eller skader og nesten alltid dårlig ernæringstilstand. Tilstanden er livstruende og krever innleggelse. Det er ofte nedsatt bevissthet med behov for overvåking, ev. sideleie etc. Symptomer
Pasienten er angstpreget, motorisk urolig, ofte synshallusinert og forvirret med et paranoid preg. Det sees blodtrykksstigning og temperaturstigning. Væske- og elektrolyttbalansen er truet. Behandling
- Tiamin (vitamin B1) (100 mg i.m.) skal gis for å forebygge Wernickes encefalopati. Magnesiumtilførsel bør overveies. (se +).
- Selve deliret behandles med diazepam eller klometiazol i gjentatte perorale ev. parenterale doser inntil søvn oppnås. Noen steder brukes barbital (diemalkur). Pasienten må overvåkes i forhold til respirasjon, blodtrykk, temperatur og væskebalanse. Ofte gis et antipsykotikum som haloperidol i tillegg for å dempe psykotisk uro mer effektivt. Krampeprofylakse er også viktig. Doseringsforslag:
- Diazepam: Ved ukomplisert moderat delirium tremens anbefales peroral behandling hvis mulig. Innledningsvis 20 mg, deretter 10-20 mg hver (0,5-)1 time til søvn. Overdoseringsrisikoen ved et oralt regime er liten hvis ikke andre sedativa er inne i bildet. Ved kramper gis 10-20 mg langsomt i.v. (5 mg per minutt) eller rektalt. Hvis krampene ikke opphører, gjentas dosen umiddelbart og i alle fall etter 15-30 minutter. Samlet dose på 50-100(-150) mg i løpet av 12-24 timer kan være nødvendig. Respirasjonsberedskap bør i så fall sikres. Flumazenil er antidot.
- Klometiazol: Startdose 900-1200 mg (kapsler eller mikstur), senere 600 mg hver 2.-3. time inntil søvn. I alvorlige tilfeller gis klometiazol intravenøst, ev. som i.v. infusjon.
- Antipsykotikum, tillegg: Ved psykotisk uro kan det være vanskelig å bringe pasienten ut av deliret med diazepam eller klometiazol alene, og tillegg av et antipsykotikum, f.eks. haloperidol, kan være hensiktsmessig (moderat risiko for hypotensjon): 4 mg som tabletter eller 2-2,5 mg i.m. hver 3.-4. time til pasienten er under kontroll. Dosen reduseres så til halvparten og fjerdeparten i løpet av 1-2 dager.
- Barbital (diemal): Den såkalte diemalkur var tidligere den mest utbredte behandlingen av alvorlig delir. Barbital (diemal) ble gitt peroralt eller i.v. i særlige alvorlige tilfeller med 1-2 timers mellomrom inntil pasienten sovnet. Det brukes fortsatt ved enkelte avdelinger som har lang praksis med delirbehandling. Behandlingen er en spesialistoppgave.
Legemiddelomtaler og preparater, se
L5.2 Antipsykotika.
L5.1.5.1 Barbital.
L5.1.1 Benzodiazepiner.
L5.1.1.2 Diazepam.
L23.5.2.1 Elektrolyttkonsentrater.
L5.2.3.3 Haloperidol.
L5.1.4.3 Klometiazol.
L8.1.4.2 Magnesium.
Tiamin. *T5.3.3 Wernickes encefalopati
Generelt
Det akutte Wernicke-stadium preges av nystagmus, ataksi og bevissthetsforstyrrelser (forvirring). Det siste er gjerne det mest påfallende. Det er også ofte polynevropati, ev. øyemuskellammelse. Etiologi
Sentralt i patogenesen er ernæringssvikt med tiaminmangel (vitamin B1). Tilstanden sees ikke bare hos alkoholikere, men iblant også ved anoreksi og bulimi og andre tilstander med kronisk oppkast, under- eller feilernæring. Når alkoholisme er en sentral årsaksfaktor, er prognosen dårligere både fordi nye alkoholperioder ofte gir fornyet ernæringssvikt og fordi alkohol i seg selv er nevrotoksisk. Der pasienten overlever akuttfasen ser en derfor oftere kronisk mental svikt som kan ytre seg ved spesiell hukommelsessvikt med og uten konfabulering (Korsakoffs syndrom). Behandling
- Vitamin B1 (tiamin) 100 mg i.m. så raskt som mulig, før ev. glukose, deretter 50-100 mg i.m. daglig i en uke, samt et vitamin B-kompleks preparat, f.eks. AFI-B-Total 2 ml i.m. Deretter peroral behandling, f.eks. tiamin 15 mg × 3 og vitamin B-kompleks en tablett × 3 i 8-12 uker.
- Magnesium peroralt (5 mmol × 3), ev. i.v. (30 mmol magnesiumsulfat i 500 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml over 10-12 timer) bør også vurderes i akuttfasen, avhengig av nyrefunksjonen.
Legemiddelomtaler og preparater, se
L23.5.2.1 Elektrolyttkonsentrater.
L8.1.4.2 Magnesium.
Tiamin.
L23.1.2.1.1 Vitamin B1.
Vitamin B-kompleks.
L23.5.2.4 Vitamin B - parenterale.
|
