T19.1 Feber

Generelt

Rektal temperatur over 38 °C bør regnes som feber. Feber per se ansees ikke som farlig, men temperatur > 41 °C er ofte i seg selv uttrykk for alvorlig bakteriell infeksjon, f.eks. sepsis.

Etiologi

En rekke årsaker kan ligge bak. Infeksjoner er vanligst. Betennelser, cancer, allergi, legemiddelbivirkninger og psykogene reaksjoner kan også gi feber; likeledes overoppheting av småbarn.

Feber kan antakelig understøtte infeksjonsforsvaret med økt lymfocyttproduksjon, fagocytose og dannelse av interferon, samt hemme bakterie-/virustilvekst. Feberens svingninger kan videre gi opplysning om sykdomsforløpet idet stigende feber kan være uttrykk for en forverring av sykdomsforløpet.

Diagnostikk

Om mulig bør det stilles en etiologisk diagnose med henblikk på kausal behandling. Det bør spørres om temperaturen er målt og ev. hvordan. Det er ofte aktuelt å gi symptomatisk feberbehandling uten spesifikk diagnose/årsak, spesielt i allmennpraksis; særlig hvis feberen oppleves plagsom, og det er ledsagende smerter.

Komplikasjoner

Barn mellom 1/2 og 4-5 år er spesielt disponert for feberkramper som først og fremst opptrer på stigende feberkurve. Diagnostisk er allmenntilstanden viktigere enn grad av feber.

Behandling

• Ikke-medikamentell: Hvis pasienten ikke fryser og det er hensiktsmessig å senke kroppstemperaturen (jfr. ovenfor), kan dette gjøres ved å senke romtemperaturen til 15-17 °C, kle av pasienten og fjerne dynen. Ekstrem avkjøling ved hjelp av kaldt vann, isposer etc. er kontraindisert, da det kan gi stigning i sentral kroppstemperatur på grunn av perifer vasokonstriksjon. Økt væsketilførsel anbefales alltid.
  
• Medikamentell: Vil ofte være indisert hvis rektal temperatur er > 39-40 °C etter forsøk på ytre avkjøling og pasienten er plaget. Ved temperatur < 38,5-39 °C er behandling med legemidler unødvendig. Unntak er barn som tidligere har hatt anfall av feberkramper; hos disse er det indikasjon for febernedsettende midler ved temperatur > 38,5 °C.
  Den analgetiske effekt av antipyretika ansees gunstig for ro og velvære og oppnås i regelen med ett legemiddel.
  Ved bruk av legemidler med kort virketid foretrekkes generelt flere og små doser (4 eller flere ganger per døgn) enn få og store doser; dette for å unngå store temperatursvingninger som gir profus svetting og muligens øker risikoen for feberkramper hos barn. Paracetamol ansees av mange som førstehåndspreparat, i alle fall hos barn, på grunn av god antipyretisk effekt og liten bivirkningsrisiko. Ibuprofen og acetylsalisylsyre er alternativer. Begge er ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID), og det kan være risiko for bivirkninger som redusert hemostase, mage-tarm blødning og bronkospasme. Hvis det ikke oppnås tilfredsstillende febernedsettende effekt med ett legemiddel, f.eks. paracetamol, kan ibuprofen eller acetylsalisylsyre gis i tillegg.
  

Legemiddelomtaler og preparater, se:

 L17.1.1.2 Acetylsalisylsyre.

 L17.1.1.7 Ibuprofen.

 L17.1.1 Ikke-steroide antiinflammatoriske midler.

 L20.2.1.1 Paracetamol/propacetamol.