T14.5 Infertilitet

Generelt

Manglende evne til befruktning hos et seksuelt aktivt par i løpet av ett år.

Etiologi

De viktigste årsakene er eggløsningsforstyrrelser, skadede eggledere, endometriose, redusert sædkvalitet og uforklarlig infertilitet. Generelt kan 1/3 av tilfellene relateres til forstyrrelser hos kvinnen alene, 1/3 hos mannen alene og 1/3 av tilfellene til forstyrrelser hos begge partnere.

Diagnostikk

Utredning og behandling av infertilitet er i stor grad en spesialistoppgave. Det er neppe grunn til utredning før et par har vært ufrivillig infertile i 1-2 år med mindre det foreligger åpenbare årsaker til infertiliteten som amenoré, tubeforandringer etter tidligere operasjon. De faktorer som må kartlegges er:

1. Ovulasjon.
   
2. Sædkvalitet.
   
3. Anatomiske forhold i de kvinnelige genitalia (misdannelser, tette tuber, endometriose).
   

Behandling

Spesialistoppgave. Det er vesentlig sviktende ovulasjon som er aktuelt å behandle medikamentelt. Før slik behandling startes må årsaken til ovulasjonssvikt kartlegges (hypotalamus/hypofysesvikt, svikt i reguleringsmekanismene, ovarialsvikt).

• Førstevalgsbehandlingen for ovulasjonsinduksjon er oftest klomifen.
  
• Bruk av gonadotropiner kan være neste skritt.
  
• Legemidler som induserer ovulasjon, brukes også ved in vitro fertilisering for å få modnet flere egg samtidig.
  
• Bromokriptinbehandling bør iverksettes ved hyperprolaktinemi.
  

I hormonstimuleringsprogrammer for enkel assistert befruktning som inseminasjon, brukes ofte klomifen i kombinasjon med gonadotropiner. Nå brukes rekombinant follitropin med ren FSH-effekt for å indusere follikelvekst i ovariene. Deretter gis koriongonadotropin (HCG) med overveiende LH-effekt for å indusere ovulasjon. Denne behandlingen egner seg best til pasienter med hypofysesvikt og normale ovarier (amenoré, lav LH, FSH, prolaktin og østrogener). Det er også aktuelt ved polycystisk ovarialsyndrom og uforklarlig infertilitet.

Ved in vitro fertilisering benyttes oftest GnRH analoger som forbehandling. Etter initial stimulering av hypofysen skjer en desensibilisering med nedsatt gonadotropinfrigjøring. Ovulasjonsinduksjon med eksogent tilførte hormoner blir dermed lettere å styre. All slik behandling skal overlates til spesialister som samtidig forestår østradiolanalyser og ultralydundersøkelser av eggstokkene.

Legemiddelomtaler og preparater, se

 L3.14.2 Analoger av gonadotropinfrigjørende hormon.

 L6.3.2.1 Bromokriptin.

 L3.14.1.1 Follitropin, lutropin og koriongonadotropin.

 L3.14.1 Gonadotropiner.

 L3.13.1 Klomifen.