T10.11 Respiratorisk distress-syndrom hos premature barn

Generelt

Respiratorisk distress syndrom (RDS, neonatalt åndenødsyndrom) er den viktigste form for respirasjonssvikt i neonatalperioden.

Etiologi

Surfaktantmangel.

Epidemiologi

Sykdommen rammer i første rekke premature barn. Barn med neonatal infeksjon, barn forløst med keisersnitt og barn som har aspirert mekonium er mer utsatte enn ellers friske barn.

Patologi

Surfaktantmangel fører til alveolært kollaps og derved økt respirasjonsarbeid (stivere lunger). Mangel fører også til utskillelse av en proteinrik væske i alveolene (hyalin membran syndrom).

Symptomer

Kommer raskt etter fødsel (første levedøgn) med økt respirasjonsfrekvens, pressende respirasjon og hypoksemi.

Diagnostikk

Klinisk og røntgenologisk diagnostikk.

Komplikasjoner

Respirasjonssvikt, pneumotoraks, hypoglykemi, cerebral blødning/iskemi og kronisk lungesykdom (bronkopulmonal dysplasi).

Behandling

Oksygen, kontinuerlig positivt overtrykksbehandling (CPAP), intubasjon med applikasjon av surfaktant i trachea og respiratorbehandling. Som regel vil barna ha behov for parenteral glukose.

Prognose

Er avhengig av graden av distress og graden av tilleggsproblemer (hvor prematurt barnet er, pneumotoraks, medfødte misdannelser, cerebral blødning/iskemi).

Profylakse

Prenatal tilførsel av glukokortikoider, gitt til mor før forløsning, kan helt eller delvis forebygge respiratorisk distress-syndrom.

Legemiddelomtaler og preparater, se:

 L10.3.1 Lungesurfaktanter.