T1.3 Mononukleose

Etiologi

Mononucleosis infectiosa skyldes infeksjon med Epstein-Barr virus (EBV/E-B virus) som er et virus i herpesvirusgruppen. Et liknende sykdomsbilde kan skyldes cytomegalovirus (CMV-mononukleose).

Epidemiologi

Smitteoverføring skjer vanligvis ved nær oral kontakt via spytt. Smitteoverføring er hyppigst i barndommen og tenårene.

Inkubasjonstid

Vanligvis 4-7 uker.

Patologi

EB-virus infiserer primært epitelceller i svelget og B-lymfocytter. Virus spres hematogent, infiserer det retikuloendoteliale system og gir sterk proliferasjon av T-lymfocytter med forstørrete lymfeknuter, milt og lever. EBV-genomet inkorporeres i B-lymfocytter og gir her en livslang ev. latent infeksjon. En lavgradig virusreplikasjon er hyppig og reaktivering med kraftigere virusreplikasjon som medfører virusutskillelse i spytt forekommer uten å gi symptomer. Ervervet immunsvikt som for eksempel ved HIV-infeksjon, visse sjeldne medfødte immundefekter og endret immunforsvar som hos pasienter i Afrika med kronisk malaria kan resultere i maligne lymfoproliferative sykdommer (cerebralt lymfom ved AIDS, Duncans syndrom, Burkitts lymfom). EBV antas også å være årsak til nasofaryngealt karsinom.

Symptomer

Majoriteten av befolkningen infiseres som barn uten at viruset gir annet enn en subklinisk infeksjon eller en ukarakteristisk faryngitt. Eldre barn (i tenårene) og voksne får vanligvis det karakteristisk kliniske bildet av infeksiøs mononukleose med feber, faryngo-tonsillitt med svelgbesvær, lymfeknutesvulst og ofte palpabel forstørret milt. Feberen er ofte langvarig og kan vare i flere uker. Lymfeknutesvulsten er vanligvis mest uttalt på halsen, men er ofte generalisert. Gulhvite flateformige belegninger på tonsillene er relativt karakteristisk. Andre manifestasjoner er hepatomegali, tegn til hepatitt, øyelokksødem, petekkialt enantem i ganen og av og til utslett. Ampicillinbehandling gir hos mer enn 90 % et uttalt makulopapuløst eksantem. Symptomene antas for en vesentlig del immunologisk betinget.

Komplikasjoner

Faryngo-tonsillitten kan gi ernæringsproblemer og enkelte pasienter kan også få respirasjonsproblemer på grunn av obstruksjon i halsen. En sjelden, alvorlig komplikasjon er miltruptur som en følge av at milten blir stor og sprø og lett sprekker i tilknytning til traumer. Andre sjeldne komplikasjoner er meningoencefalitter, Guillain-Barré syndrom, hemolytisk anemi, perimyokarditt og alvorlig trombocytopeni. Enkelte av disse komplikasjoner antas å kunne være en direkte følge av virusreplikasjon. Maligne lymfoproliferative sykdommer sees spesielt ved immundefekter, men kan opptre sporadisk uten predisponerende årsak.

Diagnostikk

Karakteristisk mononukleært blodbilde med atypiske lymfocytter. Påvisning av heterofile antistoffer i hurtigtester (Monospot o.l.) eller Paul-Bunnells reaksjon. Ved problemer med diagnostikken kan diagnosen også bekreftes ved påvisning av virusspesifikke antistoffer hvor IgM og IgG antistoff mot VCA (viruskapsidantigen) og mangel på EBNA (Epstein-Barr nuclear antigen)-antistoff tyder på en akutt primærinfeksjon.

Ved CMV mononukleose påvises IgM antistoff mot CMV.

Både EBV- og CMV-virusutløst mononukleose gir nesten alltid forhøyet nivå av leverenzymer.

Prognose

De fleste blir bra i løpet av noen uker, hos noen kan det ta litt lengre tid. Miltruptur og utvikling av malign lymfoproliferativ sykdom kan i sjeldne tilfeller gi fatal utgang.

Behandling

Behandlingen er vanligvis kun symptomatisk. Pasienter med uttalt svelgbesvær og respirasjonsproblemer kan kreve sykehusinnleggelse med parenteral væskebehandling. Ved uttalt obstruksjon i svelget kan man ha nytte av glukokortikoider. Behandling med aciklovir stopper virusreplikasjonen, men har ingen effekt på sykdomsforløpet hos ellers friske. Ved kompliserte, alvorlige EBV-infeksjoner hvor symptomene antas å kunne være en følge av virusreplikasjon, anbefales behandling med aciklovir i tillegg til glukokortikoider.

Profylakse

Det er ingen smittefare hvis man unngår nær oral slimhinnekontakt. Smitteoverføring kan skje ved blodtransfusjon. Miltruptur forebygges ved å unngå fysisk aktivitet som kan medføre traume mot miltregionen så lenge milten er forstørret.

Legemiddelomtaler og preparater, se:

 L1.4.3.1 Aciklovir/valaciklovir.

 L1.4 Antivirale midler.

 L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.