L8.9 Adrenerge agonister

Endogene katekolaminer: Adrenalin ( +), noradrenalin ( +), dopamin ( +).

Syntetiske adrenerge agonister: Dobutamin ( +), efedrin ( +), etilefrin ( +), isoprenalin ( +), metaraminol ( +)

Generelle egenskaper

Adrenerge agonister i vid forstand utgjøres av naturlig forekommende («endogene») katekolaminer og syntetiske agonister. De stimulerer direkte og/eller indirekte adrenerge reseptorer. Disse er nå klassifisert i tre hovedtyper: Betareseptorer, alfa₁-reseptorer og alfa₂-reseptorer (denne nomenklaturen har historisk bakgrunn), som igjen omfatter flere reseptorsubtyper, f.eks. beta₁-, beta₂-, beta₃-reseptorer. Agonistene har forskjellig selektivitet overfor de ulike adrenerge reseptorene. Dessuten kan maksimaleffektene variere mellom agonistene. Dopamin stimulerer i tillegg perifere dopaminreseptorer. De nevnte forhold gjør at de adrenerge agonister for en stor del har forskjellige virkningsprofiler. De tre hovedtypene adrenerge reseptorer er koblet til forskjellige signalsystemer: Forenklet vil stimulering av betareseptorene øke produksjonen av cAMP, av alfa₁-reseptorene øke produksjonen av inositoltrisfosfat og diacylglyserol fra fosfolipider og stimulering av alfa₂-reseptorer hemme produksjonen av cAMP samt influere på andre signalsystemer. Hjertets funksjoner (kontraksjon, relaksasjon, frekvens, ledningshastighet) og metabolisme økes først og fremst ved stimulering av beta₁-reseptorer, men også i noen grad ved stimulering av beta₂-reseptorer. Det er både viktig og karakteristisk at betareseptorstimulering i hjertet øker O₂-behovet mer enn arbeidet («oxygen waste»). Betareseptorstimulering øker også pacemakeraktiviteten (automati) og reduserer refraktærperioden (økt arytmirisiko). Ved koronarsykdom vil betareseptorstimulering fremkalle/forverre myokardiskemi pga. økt O₂-behov og nedsatt perfusjon (pga. økt frekvens). Hjertets kontraksjonskraft økes også, om enn i liten til moderat grad av alfa₁-reseptorstimulering. Vasodilatasjon fremkalles ved stimulering av beta₂-reseptorer, mens vasokonstriksjon fremkalles ved stimulering av alfa₁- og alfa₂-reseptorer. Bronkiedilatasjon skjer ved stimulering av beta₂-reseptorer. Stimulering av presynaptiske alfa₂-reseptorer hemmer frigjøringen av noradrenalin fra sympatiske nerveendinger. Substansene som stimulerer reseptorene indirekte (f.eks. efedrin, se  +), gjør dette ved å øke frigjøringen av noradrenalin fra nerveendene. Stimulering av perifere dopaminreseptorer gir vasodilatasjon i noen karområder (D₁-reseptorer) og redusert frigjøring av noradrenalin fra nerveender (D₂-reseptorer). (Se  +.)

Graviditet, amming

Kortvarig bruk av uspesifikke agonister i krisesituasjoner: Mangelfulle data. Opplysninger vedrørende systemisk bruk ved amming mangler.

L8.9.1 Endogene katekolaminer

L8.9.1.1 Adrenalin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Adrenalin gir en relativt balansert stimulering av de adrenerge reseptorhovedtypene: Alfa₁-, alfa₂- og betareseptorene og stimulerer subtypene beta₁- og beta₂-reseptorene omtrent like effektivt. Sammenlignet med noradrenalin har adrenalin en klar preferanse for beta₂-reseptorene. Det relative effektbidrag fra de ulike reseptorer varierer med dosen. Adrenalin har en kraftig stimulerende effekt på hjertet uten å øke den totale perifere karmotstand i moderate doser. Ved lave doser reduseres den totale perifere karmotstand, mens den øker ved høye doser. Ved lave doser øker systolisk og middelblodtrykk, mens diastolisk blodtrykk faller. Markert økning av blodtrykket ved høy dose. I hud, slimhinner og nyre fås vasokonstriksjon også i lave doser.

Farmakokinetikk

Adrenalin er ineffektivt etter peroral administrasjon pga. rask nedbrytning i tarm og lever. Absorpsjonen ved subkutan injeksjon forsinkes pga. lokal karkonstriksjon, effekten inntrer etter 3-5 minutter. Noe raskere ved i.m. injeksjon. Massering av injeksjonsstedet øker absorpsjonshastigheten. Bronkial applikasjon og i.v. tilførsel gir rask effekt. Rask eliminasjon pga. metabolisme og opptak i vev.

Dipivefrin (dipivalyladrenalin) er prodrug for adrenalin og brukes i oftamologien pga. rask lokal absorpsjon og hurtig omdannelse til adrenalin.

Indikasjoner

Asystole, hjertestans. Alvorlige anafylaktiske reaksjoner. Ev. ved kardiogent sjokk eller uttalt hjertesvikt med hypotensjon. Alvorlig hypotensjon av annen årsak. Kraftig astmaanfall, særlig hos barn. Bronkialslimhinneødem og akutt subglottisk laryngitt (falsk krupp) hos barn (inhalasjon av forstøvet racemisk adrenalin). For å frembringe lokal vasokonstriksjon. Glaukom se  + og  +.

Dosering og administrasjon

• Hjertestans:
  
  • Voksne: 1 mg i.v. (etterfulgt av 10-20 ml NaCl 9 mg/ml). Gjentas hvert 3. minutt. Alternativt endotrakeal administrasjon: 2-3 mg oppløst i minst 10 ml NaCl 9 mg/ml, etterfulgt av minst 5 ventilasjoner for å gi best mulig spredning av legemiddel i det distale bronkialtre).
    
  • Barn: 0,1 mg per 10 kg kroppsvekt (10 µg/kg) i.v. Dette tilsvarer adrenalin 0,1 mg/ml (katastrofeadrenalin) 1 ml per 10 kg (0,1 ml/kg). Kan gjentas etter 3 minutter.
    
• Kardiogent sjokk o.l.: I.v. infusjon: 0,01-0,5 µg/kg kroppsvekt/minutt. Gi så lav dose som mulig. Kombinasjon med vasodilatator er alltid nødvendig ved høye doser (> 0,3 µg/kg/minutt) og ofte også ved lavere doser.
  
• Anafylaktisk sjokk:
  
  1. Adrenalin 1 mg/ml (ikke katastrofeadrenalin) i.m. eller dypt subkutant (ikke i.v.) i øvre kroppshalvdel.
     
     • Voksne: 0,5-1 mg (0,5-1 ml).
       
     • Barn: 0,1 mg (0,1 ml) per 10 kg kroppsvekt (10 µg/kg).
       
     Dosen kan, om nødvendig, gjentas med 5-20 minutters mellomrom.
     
  2. Ved vedvarende alvorlig sirkulasjonssvikt: Adrenalin 0,1 mg/ml (katastrofeadrenalin) langsomt intravenøst: 0,05-0,1 mg (0,5-1 ml). Bruk minst ett minutt. Kan gjentas.
     
     • Voksne, totaldose: 0,5-1 mg (5-10 ml)
       
     • Barn, totaldose: 0,2-0,5 mg (2-5 ml).
       
• Kraftig astmaanfall:
  
  1. Barn: Racemisk adrenalin 22,5 mg/ml, fortynnes i NaCl 9 mg/ml og gis som inhalasjon med forstøverapparat:
     
     • 0-1 år: 2 mg i 2 ml.
       
     • 1-2 år: 4 mg i 2 ml.
       
     • > 2 år: Inntil 10 mg i 4 ml.
       
  2. Adrenalin injeksjonsvæske 1 mg/ml (ikke katastrofeadrenalin): Barn: 0,1 mg (0,1 ml) per 10 kg kroppsvekt subkutant (ikke i.v.). (Tilsvarer 10 µg/kg kroppsvekt.)
     
• Akutt subglottisk laryngitt (falsk krupp): Racemisk adrenalin inhaleres i doser som angitt under astmaanfall. Alternativt kan adrenalininjeksjonsvæske 1 mg/ml, inntil 5 mg (= 5 ml) inhaleres. Kan ev. gjentas, men tidligst etter 2 timer.
  

Bivirkninger

Takykardi, hypertensjon, arytmier, koronar iskemi, hjerteinfarkt, uro, angst, tremor, hodepine, svimmelhet. Cerebral blødning. Nedsatt perifer sirkulasjon ved høye doser.

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, alfareseptorstimulerende og Adrenergika, betareseptorstimulerende.

Forsiktighetsregler

Meget forsiktig ved koronarsykdom, hypertensjon, arytmier, digitalisforgiftning, tyreotoksikose og ved samtidig bruk av ikke-selektiv betareseptorantagonist eller trisykliske antidepressiva.

Kontraindikasjoner

Vanligvis ved ustabil angina pectoris, obstruktiv kardiomyopati, aorta- eller pulmonalstenose og alvorlige arytmier, særlig ventrikulære. Vanligvis ved bruk av ikke-selektive betareseptorantagonister. Vasospastiske karlidelser.

Øyedråper, se:

 L7.3.4.1 Ikke-selektive adrenerge agonister.

L8.9.1.2 Noradrenalin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Noradrenalin stimulerer fortrinnsvis adrenerge alfa₁-, alfa₂- og beta₁-reseptorer og har relativt liten effekt på beta₂-reseptorer. Noradrenalin mangler altså i stor grad adrenalins vasodilaterende virkningskomponent. Noradrenalin har derfor både en kraftig stimulerende effekt på hjertet (kontraksjon, frekvens, ledningshastighet, metabolisme) og en sterk vasokonstringerende effekt med økt perifer mostand. Dette gir en betydelig økning i både systolisk og diastolisk blodtrykk i tillegg til de kardiale effekter. Denne virkningsprofilen gjør at noradrenalin (injeksjonsvæske 1 mg/ml) bare har begrenset anvendelse under helt spesielle situasjoner og under overvåkning av personell med tilsvarende kompetanse.

Farmakokinetikk

Noradrenalin er ineffektivt etter oral administrasjon og absorberes langsomt ved subkutan injeksjon pga. karkonstriksjon. I.v. tilførsel gir rask effekt. Rask eliminasjon pga. metabolisme, opptak i vev og i nerveendinger.

Indikasjoner

I spesielle situasjoner ved hypotensjon hvor både vasokonstriksjon og hjertestimulering er påkrevet som ved septisk og kardiogent sjokk. Må administreres og overvåkes av personell med spesialkompetanse.

Dosering og administrasjon

Doseres som adrenalin (se  +) ev. også i noe høyere doser hvis nødvendig (spesialistoppgave).

Bivirkninger

Takykardi, arytmier, koronar iskemi og hjerteinfarkt. Nedsatt perifer sirkulasjon, obs. nyrefunksjon. Risiko for hypertensjon. Uro, angst, tremor, hodepine, svimmelhet. Cerebral blødning. Ekstravasal injeksjon kan gi lokal vevsnekrose.

Forsiktighetsregler

Arytmier, digitalisforgiftning, tyreotoksikose. Koronarsykdom.

Kontraindikasjoner

Hypertensjon, alvorlige arytmier, særlig ventrikulære. Ved samtidig bruk av ikke-selektive betareseptorantagonister eller trisykliske antidepressiva. Obstruktiv kardiomyopati, aorta- eller pulmonalstenose. Perifere karlidelser. Graviditet, pga. nedsatt perifer sirkulasjon.

L8.9.1.3 Dopamin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Dopamin har sammensatte effekter fordi det stimulerer en rekke reseptorer i en rekke celler og vev. Det påvirker bl.a. hemodynamiske, renale, respiratoriske og endokrine funksjoner. Dopamin dilaterer nyre- og mesenterialkar allerede i lave konsentrasjoner ved å stimulere deres dopaminerge D₁-reseptorer. Stimulering av presynaptiske D₂-reseptorer med nedsatt frigjøring av noradrenalin kan også bidra til vasodilatasjonen i de nevnte karområder. Stimulering av dopaminreseptorer i nyretubuli hemmer reabsorpsjonen av natrium og øker diuresen. Lave konsentrasjoner av dopamin hemmer den hypoksiske stimulering av ventilasjonen og reduserer den arterielle oksygenmetningen også ved å forstyrre ventilasjons-/perfusjonstilpasningen i lungene. Ved noe høyere konsentrasjoner stimuleres adrenerge beta₁-reseptorer og fremkaller de karakteristiske adrenerge hjerte-effekter. Dopamin øker også frigjøringen av noradrenalin i hjertet. Ved enda høyere konsentrasjoner stimulerer dopamin adrenerge alfa₁-reseptorer og fremkaller vasokonstriksjon. Beta₂-reseptorene stimuleres i relativt liten grad. Dopamin utøver en hemmende effekt på hypofysens forlapp.

Dopamins reseptorselektivitet gjør at virkningsprofilen varierer med dosen. Ved doser under 2 µg/kg kroppsvekt/minutt oppnås de renale effekter relativt selektivt. Denne lave dosen av dopamin er blitt kalt nyreprotektiv. Dette har imidlertid i stor grad vært basert på normalfysiologiske forhold. Kliniske studier har vist at lavdose dopamin ikke har gunstige effekter ved alle de kliniske tilstander hvor det har vært i bruk. Derfor anbefales tilbakeholdenhet. Ved doser på 2-10 µg/kg kroppsvekt/minutt øker hjertets kontraksjonskraft og minuttvolum og blodtrykket øker litt. Perifer karmotstand påvirkes lite, mens renal karmotstand fortsatt avtar og diuresen øker. Ved høyere doser, spesielt over 15-20 µg/kg kroppsvekt/minutt, øker blodtrykket kraftig pga. perifer vasokonstriksjon, og renal blodstrøm avtar. Det venøse fylningstrykk i hjertet kan stige betydelig og lungeødem kan utløses. Kan forebygges ved kombinasjon med glyseroltrinitratinfusjon. Hjertefrekvensen øker, og faren for arytmier tiltar. Pga. de nevnte ugunstige virkningskomponenter av dopamin, er det blitt stilt spørsmålstegn også ved bruk som vasopressor.

Farmakokinetikk

Ved infusjon inntrer effektene raskt og opphører raskt ved avbryting av infusjonen. Ca. 25 % opptas i nerveender og omdannes til noradrenalin. Resten inaktiveres direkte ved metabolisme.

Indikasjoner

Akutte sjokktilstander som ikke skyldes hypovolemi. Kardiogent sjokk, uttalt hjertesvikt. Legemiddelbetinget myokarddepresjon (psykofarmaka, antiarytmika).

Kombinasjoner

Kan kombineres med dobutamin eller vasodilaterende behandling (glyseroltrinitrat eller nitroprussid). Slik kombinasjonsbehandling bør overveies hos pasienter som i tillegg til alvorlig arteriell hypotensjon har høyt fylningstrykk i hjertet.

Dosering og administrasjon

Kontinuerlig i.v. infusjon (med infusjonspumpe). Startdose: 1-2 µg/kg kroppsvekt/minutt. Doseøkning hvert 10.-20. minutt bedømt ut fra effekt (blodtrykk, sentrale hemodynamiske parametre, diurese). Doser over 15-20 µg/kg kroppsvekt/minutt bør vanligvis ikke gis.

Bivirkninger

Angina pectoris, kan utløse hjerteinfarkt hos pasienter med alvorlig koronarsykdom eller øke utbredelsen av et akutt infarkt. Takykardi. Kan øke fylningstrykket i hjertet og fremkalle lungeødem, og kan utløse arytmier. Høy dosering kan gi kraftig perifer vasokonstriksjon og kan føre til gangrenutvikling hos pasienter med alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Kvalme og brekninger forekommer. Hodepine. Respirasjonssvikt hos disponerte pasienter.

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, betareseptorstimulerende.

Graviditet, amming

Opplysninger mangler. Teoretisk risiko for hemning av melkeproduksjonen.

Forsiktighetsregler

Hvis hypovolemi mistenkes, bør ikke dopamin gis før volumkorrigerende behandling er gitt. Stor forsiktighet (små doser) anbefales hos pasienter med rask atrieflimmer, alvorlig ventrikulær arytmitendens, akutt hjerteinfarkt eller ustabilt koronarsyndrom, alvorlig perifer arteriell insuffisiens og vasospastiske lidelser. Hos pasienter som har gått av respiratorbehandling og pasienter med nedsatt respirasjon og pulmonal funksjon.

Kontraindikasjoner

Anestesi med cyklopropan, halotan eller andre halogenerte hydrokarboner. Feokromocytom.

L8.9.2 Syntetiske adrenerge agonister

L8.9.2.1 Dobutamin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Dobutamin er et katekolamin som har en sammensatt effekt på adrenerge reseptorer. Det består av to enantiomerer som begge stimulerer betareseptorene, mens den ene stimulerer og den andre blokkerer alfareseptorene. Dobutamin har en relativt kraftig beta₁-reseptorstimulerende effekt, men liten effekt på beta₂-reseptorene og alfareseptorer. Det øker ikke frisetting av endogent noradrenalin og stimulerer ikke dopaminerge reseptorer slik dopamin gjør. Dobutamin øker hjertets kontraksjonskraft, slag- og minuttvolum og senker karmotstanden i det store og lille kretsløp. Blodtrykk og hjertefrekvens øker mindre enn ved bruk av dopamin. Økning av minuttvolumet inntrer ved lavere doser enn økning av frekvensen.

Farmakokinetikk

Effekt sees vanligvis 1-2 minutter etter start av intravenøs infusjon, av og til oppnås maksimal effekt først etter 10 minutter. Plasmahalveringstid 2-3 minutter. Utskilles hovedsakelig i urin som inaktive metabolitter.

Indikasjoner

Akutt hjertesvikt og sjokk hvor positiv inotrop effekt uten kraftigere blodtrykksøkning er ønskelig.

Kombinasjoner

Kan kombineres med dopamin som gis først hvis blodtrykket er lavt, og med vasodilaterende behandling (glyseroltrinitrat, nitroprussid).

Dosering og administrasjon

Kontinuerlig i.v. infusjon (med infusjonspumpe). Startdose 2,5 µg/kg kroppsvekt/minutt. Doseøkning hvert 10. minutt bedømt ut fra effekt (blodtrykk, sentrale hemodynamiske parametre, diurese). Vanlig dosering: 2,5-10 µg/kg kroppsvekt/minutt. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å øke dosen ytterligere.

Bivirkninger

Takykardi, ventrikulær arytmi, hypertensjon. Angina pectoris, dyspné og hodepine kan forekomme.

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, betareseptorstimulerende.

Graviditet, amming

Opplysninger mangler.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet må utvises hos pasienter med rask atrieflimmer og alvorlig ventrikulær arytmitendens.

Kontraindikasjoner

Bør ikke gis til pasienter med hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati.

L8.9.2.2 Efedrin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Efedrin virker først og fremst indirekte ved å øke frisettingen av noradrenalin. Efedrin har dessuten en svak direkte agonistvirkning på alfa- og betareseptorer. Det er ikke-selektivt og mimikerer adrenalins virkningsprofil. Efedrin utøver også stimulerende effekter i sentralnervesystemet.

Farmakokinetikk

Efedrin har høy biotilgjengelighet og er virksomt ved peroral tilførsel. Det er kun injeksjonsvæske som anvendes i kardiovaskulær sammenheng, mens miksturen anvendes for obstruktive luftveislidelser. Efedrin metaboliseres bare delvis i lever og utskilles hovedsaklig uendret i urinen. Plasmahalveringstid ca. 3-6 timer.

Indikasjoner

• Hypotensjon ved spinal- eller epiduralanestesi (parenteral tilførsel).
  
• Luftveisplager og -sykdommer, hvor slimhinneødem antas å spille en vesentlig rolle (peroral tilførsel).
  
  • Lett luftstrømsobstruksjon
    
  • Anfallsprofylakse ved obstruktiv lungelidelse hos barn
    
  • Hoste, spesielt hos barn
    
  Toleranseutvikling kan inntre hurtig.
  

Dosering og administrasjon

• Hypotensjon (spinal- eller epiduralanestesi): Voksne: 10-25 mg i.v. Kan gjentas ved behov. Ev. 50 mg. i.m.
  
• Luftstrømsobstruksjon og anfallsprofylakse. Hoste:
  
  • Barn: 2-3 mg/kg kroppsvekt i døgnet fordelt på 3-5 doser i inntil en uke.
    
  • Voksne: 20-50 mg i døgnet fordelt på 2-4 doser i inntil en uke.
    

Bivirkninger

Takykardi, arytmier, hypertensjon. Hodepine. Søvnløshet, uro, tremor. Urinretensjon, særlig ved prostatahyperplasi.

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, alfareseptorstimulerende og Adrenergika, betareseptorstimulerende.

Graviditet, amming

Se  +. Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Sporadisk bruk anses som forenlig med amming.

Forsiktighetsregler

Ved hypertensjon, hjerte- og karsykdommer, tyreotoksikose. Digitalisforgiftning. Obs. misbruksproblematikk.

Kontraindikasjoner

Hjerteinfarkt, ustabil angina pectoris, alvorlige arytmier, særlig ventrikulære.

L8.9.2.3 Etilefrin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Stimulerer adrenerge reseptorer både direkte og indirekte. Beta₁-reseptorene stimuleres sterkere enn alfareseptorer. Liten effekt på beta₂-reseptorene. Har en positiv inotrop effekt på hjertet og øker slag- og minuttvolum. Ved vanlige doser øker venetonus og venøs tilbakestrøm til hjertet, mens perifer karmotstand forandres lite. Middelblodtrykket øker moderat.

Farmakokinetikk

Virksomt både peroralt og parenteralt. Absorpsjon etter peroral administrasjon er ca. 80 %, maksimal plasmakonsentrasjon nås etter ca. 30 minutter, plasmahalveringstid er ca. 3 timer.

Indikasjoner

Asympatikoton ortostatisk hypotensjon. Kretsløpskollaps og sjokk. Blodtrykksfall ved anestesi.

Dosering og administrasjon

Individualiseres.

• Parenteralt (fortrinnsvis i.v., bør bare gis i sykehus): 5-10 mg, injeksjonshastighet 0,5 mg/minutt, inntil × 3.
  
• Peroralt: 2,5-7,5 mg × 3-4.
  

Bivirkninger

Takykardi og palpitasjoner, kan utløse arytmier og hjertesvikt og forverre angina pectoris. Store doser kan gi uønsket blodtrykksstigning og eksitasjon. Tremor.

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, alfareseptorstimulerende og Adrenergika, betareseptorstimulerende.

Forsiktighetsregler

Brukes med forsiktighet ved kjent koronarsykdom, latent eller manifest hjertesvikt, arytmitendens og tidligere cerebrale vaskulære insulter.

Kontraindikasjoner

Ubehandlet tyreotoksikose eller hypertyreose. Hypertoni. Vanligvis ved ustabil angina pectoris og akutt hjerteinfarkt.

L8.9.2.4 Isoprenalin

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Katekolamin som stimulerer adrenerge beta₁- og beta₂-reseptorer kraftig og ikke-selektivt, og som praktisk talt ikke påvirker alfareseptorene. Øker hjertets kontraksjonskraft, relaksasjonshastighet, slagvolum og frekvens. Bedrer den atrioventrikulære impulsoverledning og ledningsevnen ellers i myokard. Fremkaller perifer vasodilatasjon og gir diastolisk blodtrykksfall. Det systoliske blodtrykk er enten uendret eller stiger noe, mens middeltrykket synker. Virker bronkodilaterende. Relakserer uterus.

Farmakokinetikk

Bare virksomt ved parenteral tilførsel. Effekten kommer raskt (ca. ett minutt) og er kortvarig (få minutter) etter enkeltinjeksjon, men kan vare opp til tre timer etter vedlikeholdsinfusjon. Plasmahalveringstiden er ca. ett minutt ved rask i.v. injeksjon, ved langsom injeksjon/infusjon er plasmahalveringstiden først ca. fem minutter, men forlenges til 2,5 timer ved vedvarende behandling. Metaboliseres primært i lever, men også i andre vev.

Indikasjoner

AV-blokk og sinusknutedysfunksjon med alvorlige bradykardisymptomer inntil pacemakerbehandling kan institueres.

Dosering og administrasjon

Bør gis som i.v. infusjon i glukose 50 mg/ml eller NaCl 9 mg/ml (f.eks. 2 mg isoprenalin i 500 ml væske). Må ikke fortynnes i hydrogenkarbonat eller annen alkalisk oppløsning. Dosering må individualiseres, vanlig 2-8 µg/minutt (pumpe).

Bivirkninger

Takykardi. Forverrelse av angina pectoris, ev. utløsning av infarkt. Kan gi blodtrykksfall og ventrikulære arytmier (overdosering). Hodepine. Tremor. Sentralnervøse adrenerge effekter (nervøsitet, søvnløshet etc.).

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, betareseptorstimulerende.

Graviditet, amming

Opplysninger mangler.

Forsiktighetsregler

Stor forsiktighet ved konorarsykdom. Bør ikke kombineres med adrenalin. Ev. overdosering kan motvirkes med en ikke-selektiv betareseptorantagonist. Forsiktighet ved kombinasjon med teofyllin pga. forsterkede kardiale og andre effekter.

Kontraindikasjoner

Vanligvis ved ustabil angina pectoris og akutt infarkt. Generell anestesi (halogenerte hydrokarbonanestetika) og ved ubehandlet tyreotoksikose. Digitalisforgiftning.

L8.9.2.5 Metaraminol

Se  L8.9 Adrenerge agonister.

Egenskaper

Metaraminol er en sterk direkte stimulator av adrenerge alfa₁-reseptorer. Det øker imidlertid også til en viss grad frigjøringen av noradrenalin fra nerveendene. Derfor stimulerer midlet til en viss grad beta₁-reseptorer. Øker systolisk og diastolisk blodtrykk ved å fremkalle perifer vasokonstriksjon, og forsterker hjertets kontraksjonskraft noe.

Farmakokinetikk

Effekten inntrer meget raskt (etter 1-2 minutter ved i.v. injeksjon, etter 5-10 minutter ved i.m. injeksjon) og vedvarer 20-60 minutter avhengig av dose. Ingen takyfylaksi eller toleranseutvikling ved gjentatte doser.

Indikasjoner

Godkjente: Sjokk og akutte hypotensive tilstander. Frarådes brukt uten i helt spesielle situasjoner. Best egnet der det foreligger uttalt vasodilatasjon.

Dosering og administrasjon

0,5-5 mg som i.v. injeksjon. Ved i.v. infusjon individualiseres doseringen etter effekt og under nøye overvåkning.

Bivirkninger

Kan gi uønsket sterk blodtrykksøkning, fremkalle lungeødem og utløse alvorlige arytmier, særlig ved i.v. injeksjon. Venetrombose har vært sett ved i.v. infusjonsbehandling og vevsnekrose etter subkutan injeksjon.

Interaksjoner

Se G6 Adrenergika, alfareseptorstimulerende.

Forsiktighetsregler

Bør unngås ved mistanke om alvorlig hypovolemi uten at det samtidig gis volumekspanderende behandling. Nøye overvåkning mht. arytmi, blodtrykk. Fare for anafylaktisk reaksjon (sulfitt) (forekommer oftere hos astmatikere).

Kontraindikasjoner

Vanligvis alvorlig koronarsykdom, særlig spasmeangina, ustabil angina pectoris og akutt hjerteinfarkt. Perifere karlidelser særlig ved risiko for hudnekrose. Hypersensitivitet for innholdsstoffer, inkludert sulfitt.