L8.5 Kalsiumantagonister

Dihydropyridiner ( +): Amlodipin ( +), felodipin ( +), isradipin ( +), lerkanidipin ( +), nifedipin ( +), nimodipin ( +)

Benzotiazepiner: Diltiazem ( +)

Fenylalkylaminer: Verapamil ( +)

Egenskaper

Kalsiumantagonister hemmer innstrømming av kalsiumioner gjennom langsomme kalsiumkanaler først og fremst i glatte muskelceller i karvegg og i myokardceller. De prinsipielle virkningene er derfor vasodilatasjon og nedsatt myokardkontraksjon, hjertefrekvens og AV-overledningshastighet. Senkningen av blodtrykket skyldes først og fremst reduksjonen av den perifere motstand, mens den nedsatte hjertekontraksjon bidrar til denne effekten for noen kalsiumantagonister. Kalsiumantagonistene kan øke oksygentilførselen til myokard ved å dilatere koronarårene og kan redusere oksygenbehovet ved å redusere den perifere karmotstand og ev. ved å redusere hjertets kontraksjonskraft og frekvens. Den antiarytmiske effekt (diltiazem og verapamil) skyldes virkninger på cellene i sinusknuten og AV-knuten. Forholdet mellom den vasodilaterende effekt og hjerte-effektene varierer mellom de ulike kalsiumantagonister og kan være av betydning for bivirkninger og interaksjoner og dermed for den kliniske anvendelse. De tre hovedgruppene av kalsiumantagonister binder seg til hver sin reseptor og har ulik virkningsprofil (tabell 3  +). Se for øvrig de mer spesifikke omtalene nedenfor. Diltiazem og verapamil er også klasse IV-antiarytmika. Av disse er det imidlertid bare verapamil som har godkjent indikasjonen arytmier.

Farmakokinetikk

Varierer mellom de ulike kalsiumantagonister (se de spesifikke omtalene nedenfor). Alle, bortsett fra amlodipin, har betydelig og varierende førstepassasjemetabolisme. Nyresvikt påvirker i liten grad dosering.

Indikasjoner

(Se også enkeltmidlene.)

• Hypertensjon (bortsett fra nimodipin). Flere nyere studier hvor kalsiumantagonister er brukt alene eller i kombinasjon med andre legemidler, indikerer gunstig effekt av kalsiumantagonister på både morbiditet og mortalitet. De anbefales som tilleggsmidler til diuretika, betareseptorantagonister og ACE-hemmere/angiotensin II-reseptorantagonister eller som alternativ behandling.
  
• Profylaktisk mot anstrengelsesangina, spesielt ved kontraindikasjon mot betareseptorantagonister eller mistanke om variantangina (amlodipin, felodipin, nifedipin, nisoldipin, diltiazem, verapamil). Ved angina pectoris må bare preparater med langsomt innsettende virkning og lang virkningstid brukes. Det foreligger også dokumentasjon for gunstig effekt av diltiazem ved ustabil angina pectoris.
  Verapamil har vist en viss sekundærprofylaktisk effekt etter infarkt i én studie. Det samme gjelder for diltiazem dersom det ikke forelå stuvningssvikt. Dokumentasjonen er imidlertid sparsom og dette er derfor ikke vanlige anvendelsesområder for disse kalsiumantagonistene.
  
• Supraventrikulære arytmier (verapamil, ev. diltiazem).
  
• Subaraknoidalblødning (nimodipin).
  
• Raynauds sykdom (nifedipin).
  

Bivirkninger

Alle kalsiumantagonister kan gi hypotensjon, svimmelhet, flushing, hodepine og tendens til ankelødem, mest uttalt for dihydropyridinene.

Diltiazem og verapamil kan gi AV-blokk og uttalt bradykardi hos disponerte pasienter. Verapamil kan forverre hjertesvikt, særlig i kombinasjon med betareseptorantagonister, og kan dessuten gi obstipasjon. Alle de nevnte bivirkninger er doseavhengige.

Alle kan også gi kvalme, hudreaksjoner med utslett og ev. feber. Leveraffeksjon med forhøyete leverenzymer kan en sjelden gang forekomme, hyppigst etter nifedipin og diltiazem. Se også under de enkelte midlene nedenfor.

Interaksjoner

Se G6 Kalsiumantagonister.

Graviditet, amming

Foreløpig liten klinisk erfaring, men de data som finnes har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt hos mennesker. Kalsiumantagonister kan hemme uteruskontraksjoner. I dyreforsøk har flere kalsiumantagonister gitt embryotoksiske og/eller teratogene effekter, i hovedsak distale skjelettmisdannelser.

Tilbakeholdenhet med bruk hos ammende. Nifedipin bør fortrinnsvis foretrekkes til ammende. Observer barnet for bradykardi og hypotensjon ved langtidsbruk.

Forsiktighetsregler

Dihydropyridinene skal brukes med forsiktighet ved akutt infarkt/akutt koronarsyndrom pga. risiko for hypotensjon og reflektorisk takykardi. Kombiner ev. med betareseptorantagonist.

Pasienter med hjertesvikt skal ikke bruke diltiazem eller verapamil, mens dihydropyridiner kan brukes med forsiktighet når svikten er kompensert. Minst risiko er det da ved å bruke felodipin og amlodipin. Se for øvrig de enkelte midlene.

L8.5.1 Dihydropyridiner

Amlodipin ( +), felodipin ( +), isradipin ( +), lerkanidipin ( +), nifedipin ( +), nimodipin ( +)

Se  L8.5 Kalsiumantagonister.

Egenskaper

Dihydropyridinene dilaterer arterioler/arterier og gir derfor nedsatt karmotstand. De har relativt liten til ikke målbar direkte depressiv effekt på hjertet. Vasodilatasjonen, som er ansvarlig for den blodtrykksnedsettende effekt, utløser reflektoriske mekanismer som stimulerer hjertet via sympatikus og kan gi økt hjertefrekvens, mest like etter behandlingsstart (minst for amlodipin). Ved bruk av depotpreparater sees imidlertid liten eller ingen hjertefrekvensøkning. Den reflektoriske takykardien er uheldig ved koronarsykdom. Dihydropyridinene atskiller seg til dels innbyrdes i vaskulær selektivitet (forholdet mellom de dosene som gir samme relative effekt på hjertet og arterier). Se under de enkelte substansene. Øker koronarblodstrømmen og nedsetter hjertets arbeid ved å senke det arterielle blodtrykk. Nimodipin hevdes fortrinnsvis å dilatere iskemiske kar.

L8.5.1.1 Amlodipin

Se  L8.5 Kalsiumantagonister og  L8.5.1 Dihydropyridiner.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Reduserer blodtrykket med langsomt innsettende effekt og fremkaller liten grad av reflektorisk sympatikusstimulering. Gir derfor nesten ingen tendens til initial økning av hjertefrekvensen. Amlodipin har svak depressiv effekt på myokard, sinusknuten og ledningssystemet.

Farmakokinetikk

Langsom og nærmest fullstendig absorpsjon. Relativt liten førstepassasjemetabolisme. Elimineres ved metabolisme. Plasmahalveringstid 35-50 timer. Eliminasjonen er langsommere hos eldre enn hos yngre og ved nedsatt leverfunksjon. Maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 9 timer. Liten forskjell mellom maksimal og minimal serumkonsentrasjon. Stabilt nivå inntrer etter 7-8 dager.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris. Kan brukes med forsiktighet også når det samtidig foreligger kompensert hjertesvikt.

Dosering og administrasjon

• Hypertensjon: Startdose 5 mg en gang daglig, kan økes til 10 mg en gang daglig.
  
• Angina pectoris: Initialt 5 mg daglig, ev. økning til 10 mg daglig etter 2-3 uker.
  

Forsiktighet (halv dose) anbefales hos gamle, ved sterkt nedsatt leverfunksjon.

Bivirkninger

I vanlige doser er flushing og reflektorisk takykardi meget sjeldent. Muskeltretthet og -kramper. Ellers bivirkninger som for kalsiumantagonister generelt.

Interaksjoner

Se generelt G6 Kalsiumantagonister. Selv om den kardiodepressive virkningen er liten, kan en slik effekt komme til syne ved samtidig bruk av betareseptorantagonister hos disponerte pasienter.

Forsiktighetsregler

Selv om amlodipin tåles godt hos eldre pasienter, må dosen reduseres for å unngå høye plasmakonsentrasjoner. Ved bruk hos pasienter med hjertesvikt må behandlingen følges særlig nøye.

Kombinasjoner

Kan kombineres med tiazider, betareseptorantagonister og ACE-hemmere.

L8.5.1.2 Felodipin

Se  L8.5 Kalsiumantagonister og  L8.5.1 Dihydropyridiner.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Felodipin har høyest vaskulær selektivitet og gir ingen reduksjon av hjertemuskelcellenes eller ledningssystemets funksjon.

Farmakokinetikk

Uttalt førstepassasjemetabolisme, biotilgjengelighet 10-20 %. Plasmahalveringstid 10-20 timer.

Indikasjoner

Hypertensjon. Angina pectoris, fortrinnsvis sammen med betareseptorantagonister. Kan brukes også når det samtidig foreligger kompensert hjertesvikt.

Dosering og administrasjon

Hypertensjon og angina pectoris: 5-10 mg en gang daglig. Maksimumsdose: 20 mg daglig. Tablettene svelges hele.

Bivirkninger

Initialt kan man få en forbigående reflektorisk økning i minuttvolum og hjertefrekvens. Dette kan motvirkes ved kombinasjon med betareseptorantagonister. Gingivitt med gingival hyperplasi er observert, ellers gruppekarakteristiske bivirkninger.

Graviditet, amming

Se  +. Felodipin er teratogent i dyreforsøk.

Forsiktighetsregler

Benytt lavere doser ved nedsatt leverfunksjon og hos eldre. Uendret dosering ved nedsatt nyrefunksjon.

Kombinasjoner

Kan kombineres med betareseptorantagonister og med forsiktighet med ACE-hemmere. Felodipin kan også kombineres med tiazid. Forsiktig sammen med andre arterioldilatorer fordi denne kombinasjonen kan gi økt koronariskemi («stealing») og økt risiko for hypotensjon.

L8.5.1.3 Isradipin

Se  L8.5 Kalsiumantagonister og  L8.5.1 Dihydropyridiner.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Økning i hjertefrekvensen er lite uttalt pga. dempende effekt på sinusknuten. Ingen eller liten reduksjon av AV-overledningsevnen og myokards kontraksjonsevne.

Farmakokinetikk

Nærmest fullstendig absorpsjon. Betydelig førstepassasjemetabolisme. Tablettene gir maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 2 timer. Forsinkes ca. 1 time ved samtidig inntak av mat. Depotkapslene har noe høyere biotilgjengelighet enn tablettene og gir maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 7 timer. Samtidig fødeinntak øker biotilgjengeligheten. Isradipin elimineres utelukkende ved metabolisme. Plasmahalveringstid ca. 8 timer.

Indikasjoner

Hypertensjon. Kan brukes med forsiktighet også når det samtidig forekommer kompensert hjertesvikt.

Dosering og administrasjon

Tablettene doseres vanligvis to ganger daglig og depotkapslene en gang daglig. Dersom laveste dose (2,5 mg) av depotkapsler gir for stor blodtrykkssenkning (f.eks. hos eldre), anvendes tabletter. Depotkapslene har høyere biotilgjengelighet enn tablettene og er derfor lite egnet hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Hypertensjon:

• Tabletter: 2,5 mg × 2. Kan økes til 5 mg × 2. Lavere startdose til eldre: 1,25 mg × 1-2. Redusert dose ved nedsatt leverfunksjon, f.eks. 1,25 mg × 1-2.
  
• Depotkapsler: 2,5 mg daglig. Kan etter minst fire uker økes til 5 mg daglig.
  

Bivirkninger

Som regel milde og relatert til vasodilatasjon. Sjeldnere er tretthet, gastrointestinalt ubehag, utslett, bilirubinøkning og transaminasestigning i serum.

Forsiktighetsregler

Serumkonsentrasjonen er noe høyere hos eldre enn hos yngre på samme dose. Redusert dose hos eldre og pasienter med nedsatt leverfunksjon. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med syk sinussyndrom. Hos pasienter med hjertesvikt må behandlingen følges særlig nøye.

L8.5.1.4 Lerkanidipin

Se  L8.5 Kalsiumantagonister og  L8.5.1 Dihydropyridiner.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Vasodilatasjonen inntrer langsomt. Derfor sees sjelden akutt hypotensjon med reflekstakykardi. Pga. høy vaskulær selektivitet er det ikke negative inotrope effekter ved terapeutiske doser. Det kan gå to uker før maksimal antihypertensiv effekt på en dose er oppnådd.

Farmakokinetikk

Betydelig førstepassasjemetabolisme og lav biotilgjengelighet. Maksimal plasmakonsentrasjon 1,5-3 timer etter peroralt inntak. Biotilgjengeligheten øker markert når lerkanidipin inntas 2 timer etter fettrikt måltid. Bør derfor tas før måltid. Biotilgjengeligheten øker med økende dose pga. metning av førstepassasjemetabolisme. Biotilgjengeligheten økes markert av grapefruktjuice og nedsettes av betareseptorantagonister. Metaboliseres til inaktive metabolitter. Plasmahalveringstid for eliminasjon 8-10 timer. Effekten varer ca. 24 timer, antakelig pga. høy binding til biologiske membraner. Økt plasmanivå hos pasienter med nedsatt leverfunksjon og hos pasienter med sterk nedsatt nyrefunksjon.

Indikasjoner

Mild til moderat hypertensjon.

Dosering og administrasjon

10 mg en gang daglig minst 15 minutter før et måltid. Kan økes gradvis til 20 mg. Det anbefales lavere startdose med ev. forsiktig økning hos eldre og hos pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon.

Bivirkninger

Symptomer relatert til vasodilatasjonen. Dessuten tretthet, gastrointestinale plager, polyuri, myalgi, utslett. I sjeldne tilfeller kan somnolens forekomme. Reversible økninger av leverenzymer har vært rapportert.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet og nøye kontroll hos pasienter med sinusknutedysfunksjon (uten innlagt pacemaker). Ev. hjertesvikt skal være kompensert. Pga. manglende erfaring anbefales ikke lerkanidipin til barn.

Kontraindikasjoner

Lerkanidipin er kontraindisert hos pasienter med aortastenose, ubehandlet hjertesvikt, ustabil angina pectoris, sterkt nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Skal ikke brukes den første måneden etter gjennomgått infarkt.

Kombinasjoner

Kan kombineres med diuretika, ACE-hemmer og betareseptorantagonister.

L8.5.1.5 Nifedipin

Se  L8.5 Kalsiumantagonister og  L8.5.1 Dihydropyridiner.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Nifedipin kan gi en viss reflekstakykardi ved start av behandlingen. Ved bruk av depottabletter med langsom absorpsjon, sees liten eller ingen frekvensøkning. Har en svakt depressiv effekt på hjertet som vanligvis maskeres av reflektorisk stimulering. Påvirker som regel ikke AV-overledningen i vanlige doser.

Farmakokinetikk

Relativt stor førstepassasjemetabolisme. Plasmahalveringstid ca. 3 timer. Tabletter har en virketid på ca. 12 timer. Depottablettene har langsom og konstant absorpsjon og virketid ca. ett døgn.

Indikasjoner

Hypertensjon, vasospastiske tilstander, stabil angina pectoris fortrinnsvis i kombinasjon med betareseptorantagonister. Isolert hypertensjonskrise, malign hypertensjon.

Dosering og administrasjon

Tablettene må doseres minst to ganger daglig. Depottablettene doseres en gang daglig. Skal svelges hele.

• Hypertensjon: Tabletter: 20 mg × 2. Kan økes til 40 mg × 2. Depottabletter: 30-60 mg en gang daglig.
  
• Isolert hypertensjonskrise eller malign hypertensjon med lang transporttid til sykehus: Tabletter 10-20 mg.
  
• Angina pectoris: Depottabletter: 30-60 mg en gang daglig.
  
• Vasospastiske sykdommer: Depottabletter: 30-60 mg en gang daglig.
  

Bivirkninger

På linje med andre dihydropyridiner. Akutt hjerteinfarkt og hjerneslag er rapportert i tilslutning til akutt nedsettelse av blodtrykket med nifedipin. Ikke sjelden sees økning i serumtransaminaser som uttrykk for leveraffeksjon. Gingivalhyperplasi. Fotosensitiv dermatitt, allergiske reaksjoner og agranulocytose er observert. Forverrelse av angina pectoris kan forekomme. Svekket spermiefunksjon. Forverrelse av parkinsonisme og gastrointestinal blødning er beskrevet, men sammenhengen med bruk av nifedipin er usikker.

Graviditet, amming

Se  +. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet ved AV-blokk grad II og III og hos pasienter med kompensert hjertesvikt.

Forsiktighet ved akutt infarkt/akutt koronarsyndrom pga. risiko for hypotensjon og reflektorisk takykardi. Kombiner ev. med betareseptorantagonister.

Kombinasjoner

Nifedipin kan med fordel kombineres med betareseptorantagonister.

L8.5.1.6 Nimodipin

Se  L8.5 Kalsiumantagonister og  L8.5.1 Dihydropyridiner.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Nimodipin har vesentlig vasodilaterende effekt og er indisert ved karspastiske, iskemiske tilstander. Har større effekter på cerebrale kar enn andre.

Farmakokinetikk

Med infusjonshastighet 2 mg/time oppnåes steady state innen noen timer. Biologisk tilgjengelighet etter peroralt inntak er variabel og lav (5-10 %) og maksimal plasmakonsentrasjon oppnås etter ca. 40 minutter. Plasmahalveringstid etter i.v. administrasjon ca. 1 time, ved peroral tilførsel 5-8 timer. Metaboliseres fullstendig i lever til inaktive metabolitter.

Indikasjoner

Profylakse og terapi av iskemi som skyldes vasospasme etter subaraknoidalblødning.

Dosering og administrasjon

• Parenteralt: I.v. infusjon: 1 mg (ca. 15 µg/kg kroppsvekt)/time. Kan etter 2 timer økes til det dobbelte. For pasienter med labilt blodtrykk og/eller kroppsvekt betydelig under 70 kg, reduseres startdosen til det halve.
  
• Peroralt: 60 mg × 6 i 7-14 dager.
  

Bivirkninger

Hodepine, flushing, blodtrykksfall. Stigning i leverenzymer og kreatinin. Kvalme ved oral administrasjon. Trombocytopeni (sjelden).

Forsiktighetsregler

Ved hjerneødem eller vesentlig økt intrakranielt trykk skal forsiktighet utvises. Forsterket blodtrykkssenkende effekt ved samtidig bruk av antihypertensiva. Forsiktighet må utvises ved lever- eller nyresvikt. Pga. fare for tromboflebitt ved i.v. infusjon bør nimodipin helst settes i sentralt venekateter.

L8.5.2 Benzotiazepiner

L8.5.2.1 Diltiazem

Se også  L8.5 Kalsiumantagonister.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Utgjør en egen gruppe av kalsiumantagonistene (benzotiazepiner). Diltiazem gir både vasodilatasjon, reduksjon av hjertets frekvens og kontraksjonskraft. Reduksjonen av hjertefrekvensen er mest uttalt under muskelarbeid. Blodtrykksnedsettelsen skyldes altså både nedsatt perifer karmotstand og lett reduksjon av hjertets pumpekraft. Diltiazem har litt svakere negativ inotrop effekt enn verapamil, reduserer hjertefrekvensen muligens noe mer enn verapamil og forsinker AV-overledningen noe mindre enn verapamil. Totalt sett har diltiazem en svak vaskulær selektivitet som ligger mellom selektivitetene til nifedipin og verapamil.

Farmakokinetikk

Relativt stor førstepassasjemetabolisme. Plasmahalveringstid ca. 4 timer.

Indikasjoner

Hypertensjon, stabil angina pectoris. Det foreligger også noe dokumentasjon på gunstig effekt ved ustabil angina pectoris. Virkningsprofilen tilsier effekt ved supraventrikulære arytmier.

Dosering og administrasjon

Depottabletten svelges hel. Tabletter brukes ikke ved hypertensjon.

• Hypertensjon: Depottabletter: 120 mg × 2. Kan økes til 360 mg/døgn. Cardizem Uno én gang daglig: 240-480 mg.
  
• Angina pectoris: Tabletter 60-120 mg × 3. Depottabletter: 90-180 mg × 2. (Cardizem Uno: 180-360 mg daglig.)
  

Bivirkninger

Gruppekarakteristiske bivirkninger, se  +. AV-blokk og uttalt sinusknutedepresjon og forverrelse av hjertesvikt hos disponerte pasienter. Kan gi leverenzymforhøyelse.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet ved ledningsforstyrrelser (se kontraindikasjoner). Diltiazem bør ikke gis til pasienter med hjertesvikt. Dosereduksjon ved sterkt nedsatt leverfunksjon.

Kontraindikasjoner

Kontraindisert ved akutt infarkt, sinusknutedysfunksjon og AV-blokk grad II eller III.

Kombinasjon

Kan kombineres med andre antihypertensiva for å øke den blodtrykkssenkende effekt. Kombinasjon med betareseptorantagonist forsterker hjerteeffektene. Dosene av diltiazem og betareseptorantagonist må tilpasses hverandre.

L8.5.3 Fenylalkylaminer

L8.5.3.1 Verapamil

Se også  L8.5 Kalsiumantagonister.

Egenskaper

Se  Tabell 3 Kalsiumantagonister. Farmakodynamiske egenskaper.. Danner en egen gruppe blant kalsiumantagonistene (fenylalkylaminer) og har ingen vaskulær selektivitet, men påvirker hjerte og kar i samme doseområdet. Har en moderat negativ inotrop effekt (sterkere enn for diltiazem). Forsinker impulsoverledningen i AV-knuten noe mer enn diltiazem og reduserer den spontane sinusknuteaktiviteten noe, særlig under muskelarbeid. Blodtrykksreduksjonen skyldes både vasodilatasjon med nedsatt perifer karmotstand og moderat reduksjon av hjertets pumpekraft. Hemning av langsom innstrømming av kalsiumioner i sinusknuten, AV-knuten og myokardfibre er ansvarlig for den antiarytmiske effekten.

Farmakokinetikk

Betydelig førstepassasjemetabolisme i lever. Stor variasjon i biologisk tilgjengelighet peroralt. Plasmahalveringstid 3-7 timer.

Indikasjoner

Hypertensjon. Stabil angina pectoris. Det foreligger også begrenset dokumentasjon for gunstig effekt etter infarkt. Paroksystisk supraventrikulær takykardi, atrieflimmer-/flutteranfall med rask ventrikkelaksjon og kronisk atrieflimmer med rask frekvens. Clusterhodepine.

Dosering og administrasjon

Lav startdose. Individuell tilpasning. Tablettene doseres 3-4 ganger daglig; depottablettene 1-2 ganger daglig.

• Hypertensjon: Peroralt: Vanligvis 80-120 mg × 2-4.
  
• Angina pectoris: Vanligvis tabletter 40-120 mg × 3-4 eller depottabletter 240 mg × 1-2.
  
• Arytmier:
  
  • Voksne:
    
    • Parenteralt: Innledning: 2,5-5 mg i.v., injeksjonshastighet 1-2 mg/minutt (ved paroksystisk supraventrikulær takykardi kan det gis som én rask bolus). Kan gjentas flere ganger inntil en totaldose på 20 mg eller fall i systolisk blodtrykk under 100 mm Hg. Vedlikehold: Infusjon 7,5-15 mg/time (pumpe).
      
    • Peroralt: Vedlikehold: 80-120 mg × 3-6 eller depottabletter (kan deles; må ikke knuses/tygges): 120-240 mg × 2.
      
  • Barn:
    
    • Parenteralt: Innledning: 0,15-0,25 mg/kg kroppsvekt i.v. (reduserte doser og med stor forsiktighet hos nyfødte og spedbarn. Spesialistoppgave.) Kan gjentas en eller flere ganger med 5-10 minutters mellomrom. Vedlikehold: 0,05-0,1 mg/kg/time (pumpe).
      
    • Peroralt: 1-2 mg/kg × 3.
      

Bivirkninger

AV-overledningen forlenges. Bradykardi. AV-blokk og asystole kan opptre ved rask i.v. injeksjon og/eller ved kombinasjon av verapamil og betareseptorantagonist eller verapamil og digitalis. Fare for forverring av hjertesvikt særlig i kombinasjon med betareseptorantagonist. Hjertesvikt og hypotensjon/sjokk er sett ved rask i.v. injeksjon, vesentlig hos pasienter som samtidig har stått på betareseptorantagonister. Risikoen for hypotensjon og pumpesvikt er større hos barn enn hos voksne, spesielt hos nyfødte og spedbarn hvor verapamil bare må brukes av spesialister med erfaring med denne behandlingen.

Hos små barn må EKG og blodtrykk følges nøye under injeksjonen, og kalsium bør gis umiddelbart i.v. hvis det kommer alvorlig blodtrykksfall. Ev. anbefales det å konferere med barneavdeling med erfaring i arytmier før behandling startes.

Mer obstipasjon enn ved de øvrige kalsiumantagonistene, ellers bivirkninger som de andre (se  +). Kvalme kan opptre ved doser over 300 mg/dag.

Graviditet, amming

Se  +. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet ved AV-blokk grad I, sinusbradykardi, hypotensjon. Brukes med forsiktighet hos pasienter med hjertesvikt.

Kontraindikasjoner

Skal ikke gis ved AV-blokk grad II-III eller ved defekt sinusknutefunksjon (med mindre pacemaker er innlagt). Skal ikke gis til pasienter hvor ventrikulær takykardi kan mistenkes da dette kan gi alvorlig blodtrykksfall og ev. sirkulasjonskollaps. (Enkelte sjeldent forekommende idiopatiske ventrikkeltakykardier behandles med verapamil, men da skal denne diagnosen være stillet.) Hvis verapamil gis i.v. til pasienter som står på betareseptorantagonister, må dette gjøres med stor forsiktighet. Kontraindisert ved preeksitert atrieflimmer/-flutter.