L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister

Ikke-selektive betareseptorantagonister: Propranolol ( +), sotalol ( +) og timolol ( +)

Selektive beta₁-reseptorantagonister: Atenolol ( +), bisoprolol ( +), esmolol ( +), metoprolol ( +), betaksolol ( +)

Egenskaper

Betareseptorantagonister binder seg reversibelt til beta-adrenerge reseptorer og hemmer beta-adrenerge effekter som fremkalles av noradrenalin, adrenalin og dopamin eller av syntetiske adrenerge substanser. I tillegg til de reduserte beta-adrenerge effekter får man en balanseforskyvning i retning av alfa-adrenerge effekter. Betareseptorantagonister påvirker en rekke organer. Selv om det er den hemmende effekt på hjertet (nedsatt hjertefrekvens, kontraktilitet, ledningshastighet og nedsatt metabolisme) som i første rekke utnyttes klinisk, er det også betydningsfulle effekter på nyrene, sympatiske nerveender, bronkier, blodårer, lever, skjelettmuskel og CNS. De kliniske effektene av betareseptorantagonistene er derfor svært sammensatte, og det er muligheter for en rekke bivirkninger. De hemmende effektene er avhengig av vevenes stimuleringsgrad: De er små ved lav stimuleringsgrad («hvile»), øker med økende stimuleringsgrad (fysiske anstrengelser, psykisk påvirkning) og kan avta under meget sterk stimulering. Effektene er også avhengig av vevenes reseptorinnhold (mengde, fordeling mellom beta₁- og beta₂-reseptorer) og effektiviteten i reseptorsignaloverføringssystemet. Noen av antagonistene, f.eks. metoprolol og propranolol, er inverse agonister, dvs. at de er i stand til å redusere en ev. konstitutiv aktivitet («egenaktivitet») av reseptorer som ikke er stimulert av agonister. Det er funnet at betareseptormolekylene viser små variasjoner (polymorfisme) mellom individer. Det er indikasjoner på at dette kan være av betydning for den terapeutiske effekten av betareseptorantagonister.

Flere mekanismer synes å delta i den blodtrykkssenkende effekten: Redusert minuttvolum, hemmet reninfrigjøring, hemmet noradrenalinfrigjøring fra nerveendene og virkning på sentrale blodtrykksregulerende sentra. De ulike betareseptorantagonistene virker til dels kvantitativt forskjellig på de ulike mekanismene. Man antar at de ulike mekanismene bidrar i varierende grad ved de effektene man ser ved oppstart av behandling og ved langtidseffektene der indirekte (adaptive) virkninger sannsynligvis spiller en rolle.

Initialt inntrer en reduksjon av hjertefrekvens og minuttvolum og en økning i perifer karmotstand (mest uttalt for ikke-selektive betareseptorantagonister). Hjertemuskulaturens kontraktilitet og oksygenbehov reduseres. Under langtidsbehandling sees fortsatt nedsatt hjertefrekvens og minuttvolum. Den perifere karmotstand avtar til verdier nær nivået før behandlingsstart.

Den gunstige effekt av betareseptorantagonistene ved koronarsykdom består i at de nedsetter hjertets oksygenforbruk ved å redusere hjertets arbeid (redusert hjertefrekvens og kontraktilitet, samt blodtrykk) og hjertets metabolisme. Den reduserte hjertefrekvensen tilgodeser også en relativt bedre koronarblodstrøm. I startfasen øker perifer karmotstand noe, men avtar ofte igjen under langtidsbehandling. Ca. 2/3 av pasientene får bedring med økt fysisk arbeidskapasitet og redusert behov for glyseroltrinitrat.

Betareseptorantagonister betegnes også som klasse II-antiarytmika. Deres antiarytmiske effekt skyldes at de hemmer påvirkningen av sympatikus og katekolaminer på hjertet ved en blokade av hjertets beta-adrenerge reseptorer og at de hemmer frigjøringen av noradrenalin fra sympatiske nerve-ender ved blokade av presynaptiske betareseptorer. Dessuten er det mulig at blokade av beta₁-reseptorer i CNS med overordnet hemning av sympatikus og stimulering av vagus spiller en rolle i noen situasjoner. Betareseptorantagonister setter ned den normale sinusfrekvensen og ledningshastigheten i ledningssystemet og vanlige myokardfibre, reduserer tendensen til spontan ektopisk aktivitet og minsker myokardiskemi ved anstrengelser. Sotalol (se  +) skiller seg ut ved også å ha en klasse III-antiarytmisk effekt (se  +).

Det er vist at den kombinerte alfa₁-/betareseptorantagonisten karvedilol (se  +) og de selektive beta₁-reseptorantagonistene metoprolol (se  +) og bisoprolol reduserer morbiditet og mortalitet ved hjertesvikt av forskjellig etiologi. Man regner med at blokade av hjertets betareseptorer er sentral i disse effektene. Betareseptorblokade reduserer hjertets oksygenforbruk og fører også til en relativt bedre koronarblodstrøm. Dessuten er betareseptorantagonistenes nevroendokrine effekter (redusert frigjøring av renin og noradrenalin) sannsynligvis av stor betydning. Betareseptorantagonistenes hemodynamiske og antiarytmiske effekter bidrar til de gunstige totaleffekter ved hjertesvikt. En hemning av sympatikusaktiviteten ved beta₁-reseptorblokade i CNS spiller også en rolle. Totalt sett vil det sviktende myokard under betareseptorblokade få bedre energetiske forhold å arbeide under og det vil bli mindre utsatt for skadelige molekylære prosesser (f.eks. generering av frie radikaler). Derved vil hjertet kunne restitueres. Flere komponenter i reseptorsignaloverføringsmekanismene, som er endret under hjertesvikt, justeres delvis tilbake til normale egenskaper under påvirkning av betareseptonantagonister. Det er mulig at hjertets alfa₁-adrenerge reseptorer kan bidra til at hjertets pumpefunksjon opprettholdes under betareseptorblokade.

Betareseptorantagonister gir rask og effektiv symptomlindring ved tyreotoksikose pga. beskyttelse mot den økte beta-adrenerge aktivitet. Vanligvis bør en ikke-selektiv betareseptorantagonist brukes siden den gir best reduksjon av tremor. Propranolol har vært mest brukt. Selektive beta₁-reseptorantagonister kan brukes når spesielle forhold taler for det.

Den ikke-selektive betareseptorantagonisten timolol og den selektive beta₁-reseptorantagonisten betaksolol gir nedsatt intraokulært trykk ved glaukom, sannsynligvis ved å hemme kammervannsproduksjonen. Hittil er det bare påvist adrenerge beta₂-reseptorer i øyet. Da selektiviteten av betareseptorantagonistene bare er relativ og utviskes ved høyere doser, er det sannsynlig at den reduksjonen av øyetrykket som oppnås med betaksolol, skyldes en delvis blokade av beta₂-reseptorene. Dette kan også forklare den kliniske erfaring at betaksolol har litt svakere øyetrykksenkende effekt enn timolol, og at komplikasjoner som astmaanfall også lar seg presipitere av betaksolol hos disponerte individer.

Betareseptorantagonistene atskiller seg i selektivitet, egenstimulerende effekt og membranstabiliserende effekt.

• Selektivitet: Atenolol, bisoprolol, esmolol, metoprolol og betaksolol har større affinitet for beta₁-reseptorene enn for beta₂-reseptorene og benevnes som selektive beta₁-reseptorantagonister. Bisoprolol er den mest selektive. De øvrige har nær samme affinitet for beta₁- og beta₂-reseptorer og kalles for ikke-selektive betareseptorantagonister. Adrenerge beta₁- og beta₂-reseptorer finnes i alle vev, men det innbyrdes mengdeforhold er forskjellig. I myokard dominerer beta₁-reseptorer og i bronkier og perifere kar beta₂-reseptorer (formidler henholdsvis bronkiedilatasjon og nedsatt kartonus). Det finnes også beta₂-reseptorer i myokard. Antagonister med høy beta₁-reseptorselektivitet bør foretrekkes hos pasienter med obstruktiv lungesykdom og diabetes pga. redusert risiko for bivirkninger. Også hos pasienter med perifer arteriell insuffisiens foretrekkes selektive beta₁-reseptorantagonister fremfor ikke-selektive. Claudicatio intermittens ble imidlertid ikke forverret ved bruk av ikke-selektive betareseptorantagonister i en studie. Selektive beta₁-reseptorantagonister og ikke-selektive betareseptorantagonister synes å ha likeverdig effekt ved kardiovaskulære sykdommer. Selektiviteten er relativ og avtar/utviskes ved høyere doser. Den synes også å variere fra pasient til pasient sannsynligvis pga. varierende beta₁-/beta₂-reseptor forhold. Hos mange synes imidlertid effekt og risiko for bivirkninger å være uavhengig av valg av betareseptorantagonist. Det finnes også en tredje adrenerg betareseptor (beta₃-reseptoren). Av dens mest uttalte effekter er lipolyse i fettvev og relaksasjon i gastrointestinaltractus. De tilgjengelige betareseptorantagonistene har imidlertid ikke evne til å blokkere beta₃-reseptoren.
  
• Egenstimulerende effekt (ISA): Noen betareseptorantagonister kan utøve en lavgradig stimulering av betareseptorene; de har en partiell agonistaktivitet. Hos de fleste pasienter er ISA uten praktisk betydning. Det er ingen rene betareseptorantagonister med egenstimulerende effekt på det norske markedet nå.
  
• Membranstabiliserende effekt: Enkelte betareseptorantagonister har en membranstabiliserende effekt. Det er en uspesifikk effekt som ikke er relatert til reseptorblokaden. Membranstabilisering motvirker endring i ioneflukser over cellemembranen, men siden den opptrer ved relativt høye konsentrasjoner, har den liten praktisk betydning.
  

Farmakokinetikk

Det er store forskjeller mellom betareseptorantagonistene når det gjelder absorpsjon, metabolisme, biotilgjengelighet og eliminasjonshastighet (tabell 2  +). Antagonistenes grad av fettløselighet er av stor betydning for disse egenskapene. Betaksolol, bisoprolol, metoprolol, propranolol og timolol er fettløselige, mens atenolol og sotalol er vannløselige.

Absorpsjonen er god for de fettløselige betareseptorantagonistene og den påskyndes ytterligere av måltider. De fettløselige betareseptorantagonistene metaboliseres i høy grad i lever og har vanligvis en betydelig, men ofte variabel førstepassasjemetabolisme. Dermed blir den systemiske biotilgjengelighet sterkt variabel mellom de ulike pasienter. Ved metabolismen i lever omdannes dessuten de fleste betareseptorantagonistene til aktive metabolitter. Disse forhold fører til at det blir en meget stor interindividuell variasjon (5-20 ganger) i doseringen av fettløselige betareseptorantagonister. De vannløselige betareseptorantagonistene har en variabel absorpsjon som kan forsinkes av matinntak. De metaboliseres i liten grad og har ingen førstepassasjemetabolisme. Biotilgjengeligheten viser moderat variasjon. De vannløselige betareseptorantagonistene utskilles i betydelig grad gjennom nyrene. Derfor må dosen av atenolol og sotalol reduseres ved nedsatt nyrefunksjon. Dette gjelder i mindre grad også timolol.

Plasmahalveringstiden er relativt kort for de fettløselige betareseptorantagonistene og lengre for de vannløselige. Betaksolol har imidlertid lang plasmahalveringstid. Virketiden er vesentlig lengre enn plasmahalveringstiden. Dessuten finnes flere av betareseptorantagonistene med kort plasmahalveringstid også som depotpreparat (metoprolol, propranolol).

Esmolol atskiller seg farmakokinetisk sett markert fra de øvrige betareseptorantagonister. Den metaboliseres raskt i erytrocytter, har en ultrakort plasmahalveringstid og administreres kun i.v.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris, akutt infarkt, sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt, hjertesvikt og arytmier.

Profylakse mot migrene. Symptomatisk ved tyreotoksikose. Symptomatisk ved plagsom tremor og ev. ved angst/lampefeber.

Lokalt ved glaukom hvor det ikke foreligger kontraindikasjoner (timolol og betaksolol). Egner seg i kombinasjon med pilokarpin eller karboanhydrasehemmere for lokal bruk.

Betareseptorantagonister er som oftest førstevalg ved hypertensjon når pasienten samtidig har angina pectoris, har hatt hjerteinfarkt eller har takykardi. Se  Tabell 1 Legemiddelvalg ved hypertensjon. Hjertesvikt er nå også en indikasjon for betareseptorantagonister (godkjent indikasjon bare for metoprolol, karvedilol og bisoprolol). Pasientens hjertesvikt skal være kompensert før behandling med betareseptorantagonist startes. Man starter med meget lave doser og trapper dosen langsomt opp. Hos pasienter med både hypertensjon og hjertesvikt må derfor doseringsregimet for betareseptorantagonister styres etter symptomene på hjertesvikt og ikke primært ut fra blodtrykksverdiene. Etter opptrappingsfasen er måldosene imidlertid de samme som ved hypertensjon.

Paroksystisk supraventrikulær takykardi og atrieflimmer/flutter med rask ventrikkelaksjon. Ved idiopatisk ventrikulær takykardi kan både vanlige betareseptorantagonister og sotalol være effektive som profylakse. Langt QT-syndrom behandles med vanlige betareseptorantagonister, men sotalol er kontraindisert da symptomene kan forverres. Betareseptorantagonister kan også forsøkes ved hyppige og plagsomme ventrikulære ekstrasystoler, særlig hvis ekstrasystolitendensen øker ved anstrengelser.

Nyere studier har vist at perioperativ bruk av betareseptorantagonister beskytter mot kardiovaskulære hendelser.

Doseringsregler

Midlenes farmakodynamiske og farmakokinetiske egenskaper (se ovenfor) og pasientens tilstand er bestemmende for doseringen. De lipidløselige betareseptorantagonistene kan ha betydelig interindividuell variasjon i doseringen. Reduksjon i hjertefrekvens er en god veileder for doseringen. Ved hjertesvikt må behandlingen startes med en meget lav dose som trappes opp langsomt og forsiktig (se Kontroll, oppfølging  +). Legemidlene tas en eller to ganger daglig, avhengig av midlet. Dosene bør tas til samme tid og i samme forhold til måltidene hver dag.

Bivirkninger

Varierer individuelt med dose og med midlenes reseptorselektivitet. Alvorlige bivirkninger er sjeldne ved adekvat valg og dosering av betareseptorantagonist. NB! Selektive beta₁-reseptorantagonister kan i høyere doser gi bivirkninger også pga. beta₂-reseptorblokade. Hyppigste bivirkninger er tegn på nedsatt perifer sirkulasjon (muskeltretthet/stivhet ved anstrengelser, kalde hender og føtter, minst uttalt ved beta₁-reseptorselektive antagonister), sentralnervøse (tretthet, depresjon, konsentrasjonsproblemer, mareritt, urolig søvn, svimmelhet) og gastrointestinale plager (kvalme, brekninger, diaré), samt impotens, nedsatt libido og allergiske hudlidelser. Hjertesvikt kan utløses hos pasienter med latent svikt, eller forverres, særlig initialt hvis dosen er for høy. Symptomgivende bradykardi, sinusknutedysfunksjon og AV-blokk kan forekomme. Sotalol kan gi økning av QT-tiden og kan av og til gi alvorlige ventrikulære arytmier (proarytmisk effekt, se  L8.2.1.2 Sotalol). Hypotensjon, ev. sjokk, kan forekomme.

Ikke-selektive betareseptorantagonister forlenger hypoglykemi og kan maskere flere viktige hypoglykemisymptomer (OBS. diabetikere, alkoholikere, langvarig faste, store fysiske anstrengelser). Kollapsreaksjoner etter større fysiske anstrengelser er beskrevet ved bruk av ikke-selektive antagonister. Betareseptorantagonister (spesielt ikke-selektive) kan forverre obstruktiv lungesykdom, ev. utløse astmatisk besvær hos pasienter uten tidligere kjent obstruktiv lungesykdom.

Betareseptorantagonister kan gi økning i serumtriglyserider, glukose og urinsyre og lett reduksjon i HDL-kolesterol. Den kliniske betydning er sannsynligvis ubetydelig.

Øyedråper: Timolol og betaksolol øyedråper gir sjelden bivirkninger selv om effekter av systemisk betareseptorblokade er observert. (Se forsiktighetsregler  +.)

Interaksjoner

Se G6 Betareseptorantagonister.

Graviditet, amming

Ved bruk gjennom store deler av svangerskapet kan neonatal hypoglykemi og intrauterin vekstretardasjon opptre. Behandling av preeklampsi eller alvorlig hypertensjon i siste trimester synes ikke å medføre risiko for skadelige effekter, bortsett fra forbigående lett bradykardi.

De fleste betareseptorantagonister går over i morsmelk. Risiko for farmakologiske effekter på barnet er liten ved bruk av terapeutiske doser. Barnet bør for sikkerhets skyld observeres for bradykardi og andre symptomer på betablokade. Fordi sotalol og atenolol går over i morsmelk i større grad enn de andre betareseptorantagonister, bør alternative betareseptorantagonister brukes når det er mulig.

Øyedråper: Når opplysninger om overgang til morsmelk mangler, anbefales forsiktighet. Når perorale legemiddelformuleringer (tabletter) kan brukes av ammende, ansees lokal behandling (øyedråper) for akseptabelt.

Forsiktighetsregler

Ved diabetes brukes fortrinnsvis selektive beta₁-reseptorantagonister. Ved alvorlig obstruktiv lungesykdom er ikke-selektive betareseptorantagonister kontraindisert, mens selektive beta₁-reseptorantagonister kan brukes.

Øyedråper: Timolol og betaksolol bør unngås ved asthma bronchiale, kardiale rytmeforstyrrelser og AV-blokk. Dødsfall er rapportert. Det skulle være mindre risiko å bruke den selektive beta₁-reseptorantagonisten betaksolol enn timolol, men da selektiviteten bare er relativ, anbefales det å utvise de samme forsiktighetsregler for begge antagonistene.

Kontraindikasjoner

AV-blokk grad II og III, dårlig sinusknutefunksjon (uten innlagt pacemaker). Hjertesvikt skal være kompensert før behandling med betareseptorantagonister startes (OBS. lav startdose). Vasospastiske tilstander. Gangrenøse sår. Feokromocytom (alfa₁-reseptorantagonist må i så fall gis samtidig).

Kontroll, oppfølging

Spesielle tiltak før behandling: Nøyaktig anamnese og organstatus for å få frem ev. kontraindikasjoner, f.eks. obstruktive lungelidelser/astma. Puls, EKG, vekt, ev. urinsyre, blodsukker og serumlipider. Dersom serumlipidverdiene øker tydelig ved behandling av mild og ukomplisert hypertensjon, bør andre legemidler overveies. Ved hjertesvikt må pasienten følges spesielt nøye, særlig ved oppstart av behandlingen, med tanke på mulig forverrelse av hjertesvikten. Dersom det skulle skje, må dosen reduseres, ev. må betareseptorantagonisten seponeres med ev. senere ny oppstart med lavere dose.

Seponering

Etter langvarig behandling bør seponering om mulig skje gradvis (vanligvis over 1-3 uker) pga. risiko for rebound hypertensjon, pulsøkning, angstsymptomer, angina pectoris og hjerteinfarkt. Behandlingen gjenopptas hvis symptomer på dette oppstår/tiltar under seponeringen. Betareseptorantagonister skal ikke seponeres forut for operasjoner. Studier har vist at perioperativ bruk av betareseptorantagonister beskytter mot kardiovaskulære hendelser.

Informasjon til pasienten

Må ikke seponere plutselig. Orienter om mulige bivirkninger (redusert fysisk arbeidskapasitet, muskeltretthet, økt kuldefølelse i hender og føtter, risiko for søvnforstyrrelser og mage-tarmplager), og om at bivirkningene ofte avtar etter 1-2 ukers behandling.

L8.2.1 Ikke-selektive betareseptorantagonister

Propranolol ( +), sotalol ( +), timolol ( +)

L8.2.1.1 Propranolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Omdannes i leveren, aktive metabolitter. Uttalt førstepassasjemetabolisme.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris, arytmier, sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt, symptomatisk ved tyreotoksikose, migreneprofylakse, benign essensiell tremor.

Dosering og administrasjon

• Hypertensjon:
  
  • Voksne: 40 mg, gradvis økende inntil 160 mg × 2. Depottabletter: 160-320 mg daglig.
    
  • Barn: 1-2 mg/kg kroppsvekt/dag, ev. økende opptil 15 mg/kg/daglig.
    
• Angina pectoris: Tabletter 40-80 mg × 2-3, depotkapsel 160 mg × 1.
  
• Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt: Start med 40 mg × 4, vedlikeholdsbehandling depottabletter 160 mg × 1.
  
• Arytmi:
  
  • Voksne:
    
    • Parenteralt: 2-10 mg i.v., injeksjonshastighet 1 mg/minutt.
      
    • Peroralt: 10-80 mg × 3-4, ev. depottabletter fordelt på 2 doser.
      
  • Barn:
    
    • Parenteralt: 20 µg/kg kroppsvekt i.v., injeksjonshastighet 0,2 µg/kg/minutt. Kan gjentas inntil en totaldose på 0,1 mg/kg. Vedlikehold: 0,1-0,5 mg/kg/døgn fordelt på 4-6 doser.
      
    • Peroralt: 0,5-5 mg/kg kroppsvekt/døgn fordelt på 3-4 doser (individualiseres).
      
• Symptomatisk ved tyretoksikose:
  
  • Peroralt: 80-160 mg daglig fordelt på 3-4 doser, høyere doser kan gis hvis utilstrekkelig effekt. Depottabletter: 160 mg en, ev. to ganger daglig.
    
  • Parenteralt: Ved tyreotoksisk krise 0,5-1 mg i.v./minutt til tilstrekkelig effekt oppnås, inntil 10 mg totalt. Vedlikehold med oral medikasjon.
    
• Migreneprofylakse: Depottabletter: 80-160 mg en gang daglig.
  
• Benign essensiell tremor: Initialt 20 mg × 2-3, kan økes til vanlig vedlikeholdsdose 40 mg × 3, ev. depottabletter. 80-160 mg en gang daglig.
  

L8.2.1.2 Sotalol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Sotalol virker antiarytmisk ved to ulike mekanismer. Den er en ikke-selektiv betareseptorantagonist. I tillegg har sotalol klasse III antiarytmiske egenskaper (se  +). Det forlenger aksjonspotensialets varighet og den effektive refraktærfase i alle deler av hjertet og kan forsinke eller oppheve ledningen i aksessoriske ledningsbunter ved WPW-syndrom. QT-tiden i EKG forlenges, og det foreligger risiko for proarytmisk effekt (lang QT-tid med alvorlige ventrikulære arytmier). Risikoen øker med økende doser.

Farmakokinetikk

Nesten fullstendig absorpsjon, metaboliseres ikke, er vannløselig og har nyrefunksjonsavhengig eliminasjon. Plasmahalveringstiden (ved normal nyrefunksjon) er 10-18 timer og kan være betydelig forlenget ved nyre- (og hjerte-) svikt. Den er forlenget hos eldre.

Indikasjoner

• Paroksystisk supraventrikulær takykardi med og uten WPW-syndrom:
  
  • Anfallsprofylakse
    
  • Kupere anfall
    
• Atrieflimmer
  
  • Anfallsprofylakse
    
• Paroksystisk ventrikkeltakykardi
  

Dosering og administrasjon

• Peroralt: 80-240 mg × 1-2. NB! Dosereduksjon hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Doser over 320 mg/døgn brukes sjelden.
  
• Parenteralt: 0,6-1,5 mg/kg kroppsvekt i løpet av 10-20 minutter.
  

Forsiktighetsregler

Sotalol må ikke gis til pasienter med forlenget QT-tid. Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon (kumulasjonsrisiko, redusert dose). Se for øvrig forsiktighetsregler  +.

Kontroll og oppfølging

EKG med kontroll av QT-tid anbefales ca. en uke etter oppstart av behandlingen. Kontroll av QT-tid før doseøkning.

L8.2.1.3 Timolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Metaboliseres i leveren, liten førstepassasjemetabolisme. Delvis nyrefunksjonsavhengig eliminasjon.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris, sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt, arytmier, symptomatisk ved tyreotoksikose, migreneprofylakse.

Øyedråper: Glaukom.

Dosering og administrasjon

• Hypertensjon: 5 mg × 2, gradvis økende til 20 mg × 2. (Maksimalt 60 mg per dag.) Reduseres noe ved nyresvikt.
  
• Angina pectoris: 5-10 mg × 2.
  
• Sekundær profylakse etter hjerteinfarkt: 5 mg × 2 de første 2 dager, senere 10 mg × 2.
  
• Migreneprofylakse: 10-20 mg × 1.
  
• Symptomatisk ved tyreotoksikose: 10 mg × 2.
  
• Glaukom: Vanlige øyedråper: En dråpe × 2. Depotøyedråper: En dråpe i døgnet.
  

Kombinasjoner, se:

 L7.3.2.2 Pilokarpin-timolol.

 L7.3.1.2.2 Dorzolamid-timolol.

L8.2.2 Selektive beta₁-reseptorantagonister

Atenolol ( +), betaksolol, ( +) bisoprolol ( +), esmolol ( +), metoprolol ( +)

L8.2.2.1 Atenolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Ingen metabolisme. Nyrefunksjonsavhengig eliminasjon.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris, arytmier, akutt hjerteinfarkt, sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt, symptomatisk ved tyreotoksikose, migreneprofylakse.

Dosering og administrasjon

Redusert dose ved nedsatt nyrefunksjon.

• Hypertensjon: 50-100 mg per døgn fordelt på en eller to doser.
  
• Angina pectoris: 25-50 mg × 2, ev. 50-100 mg daglig som en dose hvis effekten er tilfredsstillende.
  
• Akutt hjerteinfarkt: 5 mg langsomt i.v., ev. gjentatt etter 10 minutter. Deretter 50 mg peroralt × 2 første døgn, senere 100 mg en gang daglig.
  
• Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt: 100 mg en gang daglig.
  
• Arytmi:
  
  • Parenteralt: 2,5-10 mg i.v. injeksjonshastighet 0,5 mg/minutt.
    
  • Peroralt: 25-50 mg × 2.
    
• Symptomatisk ved tyreotoksikose: 200 mg fordelt på 4 eller forsøksvis færre doser.
  
• Migreneprofylakse: 50-100 mg en gang daglig.
  

L8.2.2.2 Bisoprolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Biotilgjengelighet 90 %. Halveringstid 10-12 timer, forlenges til 17-22 timer ved kronisk hjertesvikt. Ca. 50 % utskilles uforandret i nyrene, ca. 50 % metaboliseres i lever.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris (Emconcor), hjertesvikt (Emconcor CHF).

Dosering og administrasjon

Hypertensjon, angina pectoris: 5-10 mg daglig, dosert en gang i døgnet. Kan ev. økes til 20 mg daglig. Kan tas sammen med mat. Ved alvorlig nyre- eller leverfunksjonsreduksjon bør døgndosen ikke overskride 10 mg.

Hjertesvikt: Startdose 1,25 mg, titreres langsomt (uker) opp til måldose 10 mg en gang daglig, dersom tolereres.

L8.2.2.3 Bisoprolol-hydroklortiazid

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister,  L8.1.1 Tiazider og tiazidliknende diuretika,  L8.2.2.2 Bisoprolol og  L8.1.1.2 Hydroklortiazid.

Egenskaper

Kombinasjon av den selektive betareseptorantagonisten bisoprolol og hydroklortiazid, for å utnytte den synergistiske effekten ved behandling av hypertensjon.

Indikasjon

Hypertensjon.

Dosering og administrasjon

Tablettene inneholder en variabel mengde (2,5-10 mg) bisoprolol og en fast hydroklortiaziddose (6,25 mg). Doseringen tilpasses etter behov: 1 tablett daglig eller 2 tabletter daglig for å oppnå 12,5 mg hydroklortiazid. Kan tas sammen med mat.

L8.2.2.4 Esmolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Har en enzymatisk labil esterbinding som spaltes raskt av esteraser i erytrocytter og har derfor en meget kort plasmahalveringstid. Administreres kun intravenøst og brukes bare når man trenger rask effekt som om nødvendig kan avbrytes i løpet av kort tid.

Indikasjoner

Supraventrikulære takyarytmier, perioperativ takykardi og hypertensjon. Sykehusbehandling under løpende overvåkning.

Dosering og administrasjon

Doseres i.v. Initialt gis en startdose (f.eks. 500 µg/kg kroppsvekt/minutt over 1 minutt). Deretter gis vedlikeholdsdose (f.eks. 50 µg/kg/minutt) som om nødvendig økes inntil ønsket effekt er oppnådd. Maksimal vedlikeholdsdose 200-300 µg/kg/minutt. Effekt inntrer i løpet av 6-10 minutter etter startdosen. Ved bivirkninger reduseres infusjonshastigheten eller behandlingen avbrytes midlertidig og gjenopptas om nødvendig med lavere vedlikeholdsdose. Ved avbrudd reduseres effektene betydelig i løpet av 20 minutter. Se spesiallitteratur for detaljerte opplysninger om doseringen og forholdsregler ved ulike tilstander og om løsningens blandbarhet med andre løsninger.

L8.2.2.5 Metoprolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Egenskaper

Metaboliseres i leveren. Moderat førstepassasjemetabolisme.

Indikasjoner

Hypertensjon, angina pectoris, arytmier, akutt hjerteinfarkt, sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt, hjertesvikt, symptomatisk ved tyreotoksikose, migreneprofylakse.

Dosering og administrasjon

Døgndosen er den samme ved bruk av depottabletter og vanlige tabletter. Ved bruk av depottabletter er det vanligvis tilstrekkelig med dosering én gang i døgnet, mens den vanligvis bør deles på 2-3 doser ved bruk av vanlige tabletter. Den oppgitte doseringen gjelder per døgn når ikke noe annet er skrevet eksplisitt.1800

• Hypertensjon: 50-200 mg.
  
• Angina pectoris: 100-200 mg.
  
• Akutt hjerteinfarkt: 5 mg langsomt i.v., gjentas ev. to ganger avhengig av hemodynamisk effekt. Etter 15 minutter 25-50 mg peroralt hver 6. time i 48 timer. Senere vanligvis 200 mg per døgn.
  
• Sekundær profylakse etter hjerteinfarkt: 100 mg i 2-3 dager, senere 200 mg.
  
• Arytmi:
  
  • Parenteralt: 5-15 mg i.v., injeksjonshastighet 2 mg/minutt.
    
  • Peroralt: 100-200 mg daglig.
    
• Hjertesvikt:
  
  • Tabletter: Startdose 5 mg × 2
    
  • Depottabletter: 12,5-25 mg som en daglig dose.
    
  Dosen økes forsiktig (obs. forverring av hjertesvikt) med 1-2 ukers intervall. Måldose er 100-200 mg daglig.
  
• Symptomatisk ved tyreotoksikose: 150-200 mg.
  
• Migreneprofylakse: 100-200 mg.
  

L8.2.2.6 Betaksolol

Se  L8.2 Adrenerge betareseptorantagonister.

Farmakokinetikk

Betaksolol elimineres både ved levermetabolisme og ved nyreutskillelse og kan akkumuleres ved nedsatt nyrefunksjon.

Indikasjoner

Glaukom.

Dosering og administrasjon

1 dråpe × 2.