L8.1 Diuretika. Kalium/magnesium

L8.1.1 Tiazider og tiazidliknende diuretika

Bendroflumetiazid ( +), hydroklortiazid ( +)

Egenskaper

Øker utskillelsen av vann, natrium og klorid ved å hemme reabsorpsjon av natrium i proksimale del av distale tubuli. Utskillelsen av hydrogenkarbonat (bikarbonat) øker i noen grad, og metabolsk alkalose kan sees ved kronisk tiazidbehandling. Utskillelsen av kalium og magnesium økes også, mens utskillelsen av kalsium og urinsyre reduseres. Den diuretiske effekt avtar sterkt ved betydelig redusert nyrefunksjon (kreatininclearance < 30-50 ml/minutt svarende til kreatinin > ca. 150-200 µmol/l), men midlene kan anvendes ved moderat reduksjon av nyrefunksjon. Alle tiazider har prinsipielt samme virkninger og skiller seg fra hverandre først og fremst ved forskjeller i dose og virkningstid. Den blodtrykkssenkende virkning skyldes den diuretiske effekt og i noen grad vasodilatasjon.

Farmakokinetikk

Effekt inntrer 1-2 timer etter peroralt inntak. Virkningstiden er 10-16 timer (tabell 1  +).

Indikasjoner

Hypertensjon, hjertesvikt (gjelder alle). Profylakse mot residiverende kalsiumoksalatstein (enkelte preparater).

Legemiddeløkonomi

Generelt, se G17 Legemiddeløkonomi  +. For bruk av tiazider ved hypertensjon, se 5. Praktisk legemiddeløkonomi, Blodtrykksbehandling  +.

Dosering og administrasjon

Tiazider og tiazidliknende diuretika skal generelt gis i lavest mulig dose som er forenlig med tilfredsstillende blodtrykkssenkende effekt. Den terapeutiske effekt oppnås ved lave til moderate doser. Terapeutisk er det lite å vinne ved doseøkning, mens bivirkningstendensen øker raskt.

Bivirkninger

Svimmelhet, hodepine. Hypokalemi, magnesiumtap, hyponatremi, kalsiumretensjon og metabolsk alkalose. Elektrolyttforstyrrelsene kan gi alvorlig ventrikulær arytmi og plutselig død. Opptrer lettere ved alvorlig hjertesvikt (induksjon av sekundær hyperaldosteronisme), ved bruk av midler med særlig lang virkningstid og ved behandling med store doser gjennom lengre tid. Hypokalemi og hypomagnesemi kan unngås ved å bruke lav dose og å kombinere et tiazid/tiazidliknende diuretikum med ACE-hemmer, angiotensin II-reseptorantagonist, amilorid eller aldosteronantagonist. Kaliumtilskudd kan gis, men ikke samtidig med et kaliumsparende diuretikum, ACE-hemmer eller angiotensin II-reseptorantagonist over lengre tid. Magnesiumtilskudd kan være aktuelt. Hyponatremi med salttapsyndrom (dilution- og depletion-syndrom) forekommer ved langvarig bruk og store doser av tiazider og/eller loop-diuretika, kombinert med kalium-, magnesiumsparende diuretika. Diuretikaindusert hypovolemi er en alvorlig bivirkning, særlig hos eldre.

Redusert glukosetoleranse, ev. manifestering av en latent diabetes. Hos enkelte pasienter sees økning i serumtriglyseridnivået og lett økning av kolesterol, særlig ved vektøkning. Urinsyreøkning og ev. urinsyregiktanfall. De metabolske bivirkningene er imidlertid oftest uten klinisk betydning ved lave tiaziddoser (tilsvarende 12,5 mg hydroklortiazid eller mindre).

Tretthet og impotens sees sjelden ved små doser, men av og til ved litt større doser. Andre bivirkninger er gastrointestinale plager (kvalme, obstipasjon og diaré), allergiske reaksjoner, trombocytopeni, nøytropeni, eosinofili og parestesier.

Interaksjoner

Se G6 Tiazider og tiazidliknende diuretika.

Graviditet, amming

Diuretika kan gi væske- og elektrolyttforstyrrelser som i uttalte tilfeller kan true placental sirkulasjon og forstyrre fosterets elektrolyttbalanse. Ved de lave doser som i dag anbefales, kan det ikke påvises noen ugunstig effekt på foster. Diuretika bør ikke brukes ved preeklampsi (hypovolemisk) eller der det er mistanke om vekstretardasjon.

Overgang til morsmelk er liten til moderat. Bruk av høye doser i lengre tid frarådes ved amming. Kan hemme melkeproduksjonen.

Forsiktighetsregler

Ved betydelig nedsatt nyrefunksjon opphører virkningen av tiazider. Ved kreatinin > 150-200 µmol/l (kreatinin clearance < 30-50 ml/minutt) brukes loop-diuretika. Diabetes mellitus (økt behov for insulin og perorale antidiabetika). Nedsatt glukosetoleranse. Hyperkalsemi (primær hyperparathyreoidisme). Hyperurikemi. Hypertensjon i svangerskap.

Kontraindikasjoner

Sterkt nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Refraktær hypokalemi, hypomagnesemi, hyperkalsemi. Symptomgivende hyperurikemi. Overfølsomhet mot tiazider og beslektede sulfonamider.

Kontroll, oppfølging

Bestemmelse av elektrolytter (natrium, kalium, magnesium), blodsukker, urinsyre. Nyrefunksjon og urin (glukose) bør kontrolleres ved oppstart av behandling, etter 4-6 uker, senere 1-2 ganger årlig. Ved utvikling av hypokalemi (serumkalium < 3,5 mmol/l) under tiazidbehandling av hypertensjon anbefales det å gi tillegg av ACE-hemmer, angiotensin II-reseptorantagonist eller et kaliumsparende diuretikum, alternativt ekstra kaliumtilskudd.

Kalium- og magnesiummangel foreligger ofte samtidig (serummagnesium er ikke representativ for magnesiumbalansen). Ved terapiresistent hypokalemi bør det derfor i tillegg til kalium også gis magnesiumtilskudd (5-15 mmol daglig).

Informasjon til pasienten

Tiazider bør tas om morgenen. Forklar den diuretiske effekten. Saltreduksjon i kosten kan gi en tilleggseffekt på blodtrykket. Betydningen av grønnsaker og frukt og øvrig kosthold.

L8.1.1.1 Bendroflumetiazid (ev. med kalium)

Se  L8.1.1 Tiazider og tiazidliknende diuretika.

Egenskaper

Tiazid som virker diuretisk og antihypertensivt. Finnes også i kombinasjon med kaliumklorid.

Farmakokinetikk

Effekt inntrer ca. 2 timer etter tilførsel og varer 10-16 timer. Elimineres fortrinnsvis (70 %) ved metabolisme. Resten utskilles uendret gjennom nyrer.

Indikasjoner

Hypertensjon. Hjertesvikt. Profylaktisk ved residiverende kalsiumoksalatsteiner i urinveier.

Dosering og administrasjon

Laveste effektive dose etterstrebes.

• Hjertesvikt, hypertoni: 1,25-5 mg om morgenen.
  
• Profylaktisk ved residiverende kalsiumoksalatsteiner: 2,5 mg × 2.
  

L8.1.1.2 Hydroklortiazid

Se også  L8.1.1 Tiazider og tiazidliknende diuretika.

Egenskaper

Tiazid som virker diuretisk og antihypertensivt. Finnes også i kombinasjon med amilorid, ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister.

Farmakokinetikk

Effekt inntrer ca. 2 timer etter tilførsel og varer 10-12 timer. Utskilles stort sett uendret gjennom nyrer.

Indikasjoner

Hypertensjon. Hjertesvikt. Profylaktisk ved residiverende kalsiumoksalatsteiner i urinveier.

Dosering og administrasjon

Laveste effektive dose etterstrebes. Dosen tas helst tidlig på dagen, helst etter måltid.

• Hjertesvikt:
  
  • Voksne: 12,5-25 mg hver eller hver annen dag.
    
  • Barn:
    
    • Under 6 måneder: Opptil 3,5 mg/kg kroppsvekt/døgn fordelt på to doser.
      
    • Over 6 måneder: 2,5 mg/kg/døgn fordelt på to doser.
      
• Hypertensjon 12,5-25 mg daglig.
  
• Profylaktisk ved residiverende kalsiumoksalatsteiner: 25 mg × 2.
  

L8.1.2 Loop-diuretika

Furosemid ( +), bumetanid ( +)

Egenskaper

Legemidler med raskt innsettende, kraftig og kortvarig diuretisk virkning. Virker ved å hemme reabsorpsjonen av natrium, kalium og klorid i den oppadstigende del av Henles sløyfe. Dette gir også økt utskillelse av kalsium og magnesium. Loop-diuretika gir relativt raskt en venedilatasjon som reduserer venøs tilbakestrøm til hjertet, reduserer preload og dermed hjertets arbeid. Virkningen er langt kraftigere enn tiazidenes. Det er god korrelasjon mellom dose og effekt. Hemmes mindre av nedsatt nyrefunksjon, selv om det da kreves større doser for å oppnå tilsiktet diurese. I motsetning til tiazidene øker loop-diuretika kalsiumutskillelsen. Gir hypoton urin i motsetning til tiazider. Den gunstige effekten av loop-diuretika ved lungeødem skyldes først venedilatasjon med reduksjon av fyllingstrykk i hjertet, dernest den diuretiske effekten. Bumetanid kan ha en bedre effekt enn furosemid ved kreatinin > 300 µmol/l.

Farmakokinetikk

Diuretisk effekt inntrer i løpet av 30-60 minutter ved peroralt inntak, ved intravenøs tilførsel i løpet av få minutter. Virkningstiden er kort for tabletter, 4-6 timer (tabell 1  +) og ca. 12 timer for depotkapsler. Ved peroral administrasjon er absorpsjonen av bumetanid mer forutsigbar enn av furosemid.

Indikasjoner

Hjertesvikt. Nyresvikt, for å opprettholde diuresen. Hypertensjon komplisert med hjertesvikt, særlig ved ødemer, men ACE-hemmere er primærvalg ved denne tilstanden. Hypertensjon ved nyresvikt. Loop-diuretika egner seg ikke ved behandling av mild og moderat ukomplisert hypertensjon på grunn av den kraftige diuretiske effekt. Ødemer av annen genese. (OBS! skal utredes.) Adjuvant behandling (i.v.) ved malign hypertensjon ved samtidig væskeretensjon. Morbus Ménière ( +).

Dosering og administrasjon

Laveste effektive dose bør alltid brukes.

Bivirkninger

Hypokalemi, hypokloremi, hypomagnesemi og hypokalsemi. Elektrolyttforstyrrelsene kan gi alvorlig ventrikulær arytmi og plutselig død. Hyppigheten tiltar ved økende dose. Retensjon av urinsyre. Nedsatt glukosetoleranse (sjelden). Allergiske hudreaksjoner, vaskulitt, trombocytopeni. Gastrointestinalt besvær.

Hypokalemi og hypomagnesemi kan unngås ved å bruke lav dose og ved kombinasjon med amilorid, aldosteronantagonist, ACE-hemmer eller angiotensin II-reseptorantagonist. Kaliumtilskudd er lite effektivt.

Blodtrykksfall, ev. sirkulasjonskollaps kan sees ved i.v. injeksjon av loop-diuretika. Hyponatremi med salttapsyndrom (dilution- og depletion-syndrom) forekommer ved langvarig bruk og store doser av loop-diuretika og/eller tiazider, kombinert med kalium-, magnesiumsparende diuretika. Diuretikaindusert hypovolemi er en alvorlig bivirkning, særlig hos eldre.

Økning av serumtriglyserider og lett økning av LDL- og totalkolesterol kan sees hos enkelte pasienter, særlig ved vektøkning. Den kliniske betydningen er usikker.

Øresus og hørselsnedsettelse kan sees ved rask i.v. injeksjon av store doser hos pasienter med redusert nyrefunksjon.

Interaksjoner

Se G6 Bumetanid, Furosemid.

Graviditet, amming

Diuretika kan gi elektrolyttforstyrrelser og redusert placentaperfusjon. Se også  +.

Bruk av høye doser i lengre tid frarådes ved amming. Kan hemme melkeproduksjonen.

Forsiktighetsregler

Hypokalemi, hyponatremi. Hypovolemi. Alvorlig leversvikt (nedsetter ammoniakkutskillelsen). Ved tidligere urinsyregikt eller forhøyet serumurinsyre (> 500-600 µmol/l) kan man vurdere kombinasjon med losartan for å oppnå en urikosurisk effekt som kan senke serum urinsyre med 5-10 %. Tillegg av allopurinol overveies.

Kontraindikasjoner

Alvorlig leversvikt. Anuri ved nyresvikt. Hypovolemi.

Kontroll og oppfølging

Elektrolytter (natrium, kalium, magnesium), urinsyre. Nyrefunksjon og urin (glukose) bør kontrolleres før start av behandlingen, etter 4-6 uker og siden 1-2 ganger årlig. Fastende blodsukker, triglyserider og kolesterol bør bestemmes før start av behandling. Blodlipider bør ev. kontrolleres samtidig med elektrolyttene. Ved urinsyre > 500-600 µmol/l bør loop-diuretikum kombineres med urinsyrereduserende behandling. Ved kalium < 3,0 mmol/l må primær hyperaldosteronisme mistenkes. Alle hjertesviktpasienter som behandles med loop-diuretikum, bør i tillegg få en ACE-hemmer, angiotensin II-reseptorantagonist eller et kalium-, magnesiumsparende diuretikum. (Se  T8.6.1 Kronisk hjertesvikt.) Dersom de likevel skulle få hypokalemi, kan det være aktuelt å kombinere lave til moderate doser av kalium-, magnesiumsparende diuretikum med ACE-hemmer/angiotensin II-antagonist. Dette krever nøye oppfølging pga. risiko for alvorlig hyperkalemi.

Kalium- og magnesiummangel foreligger ofte samtidig (serummagnesium er ikke representativ for magnesiumbalansen). Ved terapiresistent hypokalemi bør det derfor i tillegg til kalium også gis magnesiumtilskudd (5-15 mmol daglig). Ved nedsatt nyrefunksjon skal det vanligvis ikke gis kaliumtilskudd; i alle fall må stor forsiktighet utvises og hyppige elektrolyttkontroller foretas.

L8.1.2.1 Furosemid

Se også  L8.1.2 Loop-diuretika.

Farmakokinetikk

Elimineres både ved metabolisme og ved renal utskillelse.

Dosering og administrasjon

Individuell.

• Voksne:
  
  • Hjertesvikt:
    
    • Peroralt: 20-120 mg daglig. Høyere doser sjelden nødvendig hvis normal nyrefunksjon. Depotkapsler 30-120 mg daglig. Ved alvorlig nyresvikt: 250-1000 mg per døgn. Bør fordeles på 2 eller flere doser.
      
    • Parenteralt: Ved i.v. injeksjon bør første dose være liten (20-40 mg) inntil individuell følsomhet er kjent (risiko for blodtrykksfall). Injeksjonen bør skje langsomt.
      
  • Hypertensjon: Depotkapsel 30-60 mg daglig.
    
  • Malign hypertensjon: Ved samtidig væskeretensjon: 40-80 mg i.v. (sykehusbehandling).
    
  • Ødemer: 20-40 mg/døgn, ev. 20-40 mg med 6-8 timer intervall til tilfredsstillende effekt.
    
• Barn:
  
  • Peroralt: 2-3 mg/kg kroppsvekt/døgn fordelt på to doser.
    
  • Parenteralt (i.v., i.m.): 0,5-2 mg/kg/døgn fordelt på to doser. I.v. injeksjon bør skje langsomt (10-15 minutter).
    

L8.1.2.2 Bumetanid (og komb.)

Se  L8.1.2 Loop-diuretika.

Farmakokinetikk

Elimineres både ved metabolisme og ved renal utskillelse.

Dosering og administrasjon

• Voksne:
  
  • Hjertesvikt: Peroralt: 0,5-2 mg daglig.
    
  • Ved nyresvikt og alvorlig hjertesvikt: Peroralt: 2,5-5(-10) mg × 2.
    
  • Akutt lungeødem: Parenteralt: 2 mg (ev. opptil 6,25 mg) i.v., ev. gjentatt etter 10-15 minutter.
    
  • Akutt nyresvikt: Parenteralt: 6,25-12,5 mg langsomt i.v., ev. over 1-2 timer.
    
  • Malign hypertensjon: Ved samtidig væskeretensjon: 2-4 mg. i.v. (sykehusbehandling).
    
• Barn, peroralt: 25 µg/kg kroppsvekt, maksimalt 1 mg en gang daglig. Kan ev. øke til 2-3 ganger daglig.
  

L8.1.3 Kalium-, magnesiumsparende diuretika

Amilorid-hydroklortiazid ( +)

Aldosteronantagonister ( +): Eplerenon ( +), kanrenoat ( +), spironolakton ( +)

Egenskaper

De to gruppene hemmer absorpsjonen av natrium i den distale del av nefronet, men ved ulike mekanismer. Motvirker derved utskillelsen av kalium, magnesium og hydrogen i distale tubuli. Utskillelsen av salt og vann øker forholdsvis beskjedent (2-3 %), men potenseres sterkt ved kombinasjon med tiazid eller loop-diuretikum.

Indikasjoner

Tilstander hvor behandling med andre diuretika ønskes kombinert med profylakse mot kalium-, magnesiumtap eller hvor behandlingen allerede har ført til kalium-, magnesiumtap. Hypertensjon. Hjertesvikt. Ødem ved leversvikt og nefrotisk syndrom (foreligger da ofte sekundær hyperaldosteronisme). Brukes oftest i kombinasjon med tiazid eller loop-diuretikum. Ved primær hyperaldosteronisme (Conns syndrom) brukes aldosteronantagonist alene, likeledes er det aktuelt ved uttalt sekundær hyperaldosteronisme ved leversvikt.

Doseringsregler

Gi laveste dose som er forenlig med tilstrekkelige kliniske effekter og normale elektrolytter. Økt risiko for bivirkninger og elektrolyttforstyrrelser ved økt dose.

Bivirkninger

Alvorlig hyperkalemi ev. med bradykardi og AV-blokk ved nedsatt nyrefunksjon eller ved kombinasjon med kaliumtilskudd, ACE-hemmer eller angiotensin II-reseptorantagonist. Metabolsk acidose kan forekomme, men sjelden i kombinasjon med tiazider.

Interaksjoner

Se G6 Kaliumsparende diuretika.

Forsiktighetsregler

Kontroll av nyrefunksjon og elektrolytter. Det frarådes å kombinere kalium- og magnesiumsparende diuretika med ACE-hemmere eller angiotensin II-reseptorantagonist over lengre tid unntatt i helt spesielle tilfeller under nøye kontroll. Risiko for raskt utviklende alvorlig hyperkalemi og nyresvikt.

Kontraindikasjoner

Kalium-, magnesiumsparende diuretika må ikke gis til pasienter med redusert nyrefunksjon (serumkreatinin > 150 µmol/l), hyperkalemi (serumkalium > 5,0 mmol/l) (NB! Akutte store vevsskader/kirurgi). Skal ikke gis til barn.

Kontroll og oppfølging

Nyrefunksjon, serumkalium, og andre elektrolytter (natrium, magnesium, klorid) før og under behandling. Leverfunksjon. Seponer ved hyperkalemi.

Informasjon til pasienten

Ta kontakt med lege hvis det opptrer uvanlige symptomer (tørste, kvalme, leddsmerter osv.) eller hvis vekten øker uforholdsmessig.

L8.1.3.1 Amilorid-hydroklortiazid

Se  L8.1.3 Kalium-, magnesiumsparende diuretika,  L8.1.1 Tiazider og tiazidliknende diuretika og  L8.1.1.2 Hydroklortiazid.

Egenskaper

Amilorid er kalium-, magnesiumsparende middel med svak natriuretisk, diuretisk og antihypertensiv effekt brukt alene. Virker uavhengig av aldosteron ved å hemme direkte absorpsjonen av natrium gjennom spesielle kanaler i den luminale membran av tubuluscellene i den distale del av nefronet. Derved motvirkes utskillelsen av kalium, magnesium og hydrogen i distale tubuli. Størst effekt ved samtidig bruk av tiazid el. loop-diuretika.

Farmakokinetikk

Virkning inntrer oftest etter 2 timer, maksimal effekt etter 6-10 timer og varer ca. 24 timer. Utskilles uforandret, for det meste via nyrene.

Indikasjoner

Tilstander hvor tiazidbehandling ønskes kombinert med profylakse mot magnesium- og kaliumtap. Hjertesvikt, hypertensjon, levercirrhose med ascites og ødem.

Dosering og administrasjon

Amilorid doseres i forhold til tiazid eller loop-diuretikum. Markedsført bare i kombinasjon med hydroklortiazid og doseres derfor som hydroklortiazid, se  +.

Bivirkninger

Hyperkalemi. Anoreksi, kvalme, hodepine, diare, magesmerter, muskelsmerter, eksantem, reversibel nedsettelse av leverfunksjon.

Graviditet, amming

Kliniske data mangler. Se også G7 Diuretika  +.

Bruk av høye doser i lengre tid frarådes ved amming. For alle diuretika foreligger det en mulighet for reduksjon av melkevolumet.

Kontraindikasjon

Kjent overømfintlighet for amilorid.

L8.1.3.2 Aldosteronantagonister

Eplerenon ( +), Kanrenoat ( +), spironolakton ( +)

Se  L8.1.3 Kalium-, magnesiumsparende diuretika.

Egenskaper

Aldosteronantagonistene binder seg til den intracellulære mineralkortikoidreseptoren (MR) og hemmer derved kompetitivt bindingen av aldosteron. Dermed reduseres aldosteroninduserte effekter i en rekke vev. I de distale nyretubuli reduseres reabsorpsjon av natrium og utskillelse av kalium-, magnesium- og hydrogenioner. Størst effekt i kombinasjon med tiazider eller loop-diuretika. Andre aldosteroninduserte effekter som kan motvirkes, er: kardial og perivaskulær fibrose, venstre ventrikkel hypertrofi og remodellering, myokardial nekrose, vaskulær skade og inflammasjon, endotelial dysfunksjon, økt effekt av katekolaminer. I tillegg til hovedproduksjonen i binyrebarken produseres aldosteron også i andre vev, bl.a. i hjerte og blodårer. Aldosteron øker ved flere kardiovaskulære lidelser, særlig ved hjertesvikt. Kardiale og vaskulære effekter av aldosteronanatagonister synes å kunne skje ved doser som gir små effekter på elektrolytter.

Aldosteronantagonistene klassifiseres i to grupper: ikke-selektive (spironolakton og kanrenoat) og selektive (eplerenon). De ikke-selektive binder seg til androgen-, østrogen- og progesteronreseptorer. Derved utøver de antiandrogene, partielle østrogene og progestine (gestagene) effekter. Dessuten er spironolakton vist å hemme produksjonen av testosteron. Disse egenskapene er ansvarlig for noen av bivirkningene og begrenser den kliniske anvendelse av de ikke-selektive aldosteronantagonistene. Eplerenon har betydelig høyere selektivitet for MR og utøver ikke effekter via andre steroide reseptorer. Det knytter seg derfor betydelig interesse til dette legemidlet.

Indikasjoner

Ødemer utløst av hjertesvikt, leversykdom, nefrotisk syndrom eller annen genese, spesielt ved mistanke om hyperaldosteronisme. Brukes i kombinasjon med tiazider eller loop-diuretika. Hypertensjon i kombinasjon med annen behandling. Hjertesvikt i kombinasjon med annen behandling: Lavdosert spironolakton (25 mg daglig) er vist å redusere mortalitet ved uttalt hjertesvikt. Relativt lav dose eplerenon (50 mg daglig) reduserte mortalitet ved venstre ventrikkel dysfunksjon etter infarkt. I begge tilfeller fikk de fleste pasientene ACE-hemmer i tillegg til annen optimal behandling. Slik behandling krever nøye kontroll pga. risiko for hyperkalemi og nyresvikt.

Bivirkninger

Hyperkalemi. Nyresvikt. Gastrointestinale plager, tretthet, hodepine. Erytematøse hudreaksjoner. Spironolakton og kanrenoat kan gi endokrine bivirkninger (særlig ved høye doser) som reverseres ved seponering: gynekomasti, impotens, testisatrofi, menstruasjonsforstyrrelser.

Graviditet, amming

Spironolakton og kanrenoat anbefales ikke brukt under graviditet pga. endokrine bivirkninger, særlig risiko for antiandrogen effekt på fosteret. Selv om overgangen av spironolakton til morsmelk er minimal, bør legemidlet ikke brukes av ammende. Opplysninger vedr. eplerenon mangler.

Forsiktighetsregler

Spironolakton har fremkalt og stimulert tumorvekst i forsøksdyr, et moment som vurderes.

Informasjon til pasienten

Om endokrine bivirkninger ved bruk av spironolakton og kanrenoat.

L8.1.3.2.1 Eplerenon

Se  L8.1.3 Kalium-, magnesiumsparende diuretika og  L8.1.3.2 Aldosteronantagonister.

Farmakokinetikk

Eplerenon gitt peroralt når toppkonsentrasjon i plasma etter ca. 1,5 time. Absorpsjonen påvirkes ikke av matinntak. Eliminasjonen skjer primært ved metabolisme med en halveringstid på 4-6 timer.

Dosering og administrasjon

50-400 mg daglig. Individualiseres etter klinisk tilstand, effekt og bivirkninger. Ved hjertesvikt synes det å være tilstrekkelig med lav dose.

Interaksjoner

Se G6 Eplerenon  +.

L8.1.3.2.2 Kanrenoat

Se  L8.1.3 Kalium-, magnesiumsparende diuretika og  L8.1.3.2 Aldosteronantagonister.

Farmakokinetikk

Kanrenoat kan bare gis i.v. Omdannes raskt til kanrenon som er den aktive substansen, maksimal effekt etter ca. 48 timer, varighet inntil ca. 72 timer. Elimineres for det meste ved metabolisme i lever. Noe utskilles i nyrene.

Dosering og administrasjon

200-600 mg daglig langsomt i.v. (minst 3 minutter på 200 mg).

L8.1.3.2.3 Spironolakton

Se  L8.1.3 Kalium-, magnesiumsparende diuretika og  L8.1.3.2 Aldosteronantagonister.

Farmakokinetikk

Metaboliseres raskt og fullstendig til flere metabolitter som er farmakologisk aktive, viktigst er kanrenon. Virkningstid inntil ca. 72 timer. Maksimal effekt sees først etter 3-4 døgns behandling.

Dosering og administrasjon

• Voksne: 25-100 mg × 1-2 (opptil 200 mg × 2).
  
• Voksne: Ved hjertesvikt i kombinasjon med ACE-hemmer: 12,5-25 mg daglig.
  
• Barn: 1,5-3 mg/kg kroppsvekt fordelt på 2-3 doser.
  

Bør tas til måltid (gir bedre biotilgjengelighet).

L8.1.4 Kalium. Magnesium

L8.1.4.1 Kalium

Egenskaper

Optimal tilførsel av kalium reduserer antakelig blodtrykket. Kalium finnes i grønnsaker, frukt, juice, fisk, poteter, kli, kim og sammalt hvete.

Indikasjoner

Hypokalemi (serumkalium < 3,5 mmol/l) ved diuretikabehandling. Hypokalemi av annen årsak.

Dosering og administrasjon

10-20 mmol kalium × 2-3 avhengig av s-kalium.

Bivirkninger

Hyperkalemi. Gastrointestinale (lokale ulcerasjoner, smerter, kvalme).

Interaksjoner

Se G6 Kalium.

Forsiktighetsregler

Kalium depottabletter bør ikke gis til pasienter med forsnevringer i spiserør eller andre deler av mage-tarm-kanalen (sterkt lokaletsende). Forsiktighet ved samtidig bruk av kaliumsparende diuretika. Kontroll av s-kalium, hyppigere ved nedsatt nyrefunksjon. Se interaksjoner.

Kontraindikasjoner

Hyperkalemi, nyresvikt, strikturer i spiserør.

Kontroll

Elektrolytter og nyrefunksjon.

Informasjon til pasient

Depottablettene skal svelges hele med 1/2 glass vann i stående eller sittende stilling.

L8.1.4.2 Magnesium

Egenskaper

Magnesium er viktig for en rekke enzymer i muskel- og nervevev og balanserer/motvirker noen effekter utløst av kalsium. Det finnes i de fleste matvarer, særlig i kornprodukter og grønnsaker.

Ved hypokalemi under diuretikabehandling er det også ofte samtidig magnesiummangel som ikke gjenspeiler seg i lav s-magnesium (hypomagnesemi). Ved terapiresistent hypokalemi bør det derfor også gis magnesiumtilskudd. Magnesiumbelastning kan ev. utføres for å avsløre magnesiummangel.

Indikasjoner

Magnesiummangel. Økt tap i urinen forekommer ved diabetisk ketoacidose, hyperparathyreoidisme, hypertyreoidisme, hyperaldosteronisme og alkoholisme. Diaré kan, selv bare etter noen få dager, føre til magnesiummangel hos barn. Diuretikaindusert hypokalemi og magnesiummangel.

Dosering og administrasjon

Tilskudd ved terapiresistent hypokalemi: 5-15 mmol daglig.

Bivirkninger

Kvalme, flatulens, diare og magesmerter.

Kontraindikasjoner

Nyresvikt, atrioventrikulære overledningsforstyrrelser, hypotensjon.

Kontroll og oppfølging

Plasmakonsentrasjon av magnesium, ev. magnesiumbelastning.