L3.7 Glukokortikoider

Glukokortikoider for systemisk bruk og for lokal injeksjon ( +), inhalasjonsglukokortikoider ( +), glukokortikoider for lokal nasal administrasjon ( +), glukokortikoider for lokal bruk på hud og munnslimhinne ( +), glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre ( +), glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser ( +)

Egenskaper

Glukokortikoider understøtter livsnødvendige funksjoner og påvirker stress- og skadeutløste responser. Fordi steroidene må komme intracellulært og regulere spesifikke geners aktivitet, vil virkningene av glukokortikoidtilførsel i praksis ha en viss latenstid. Det varierer fra noen få timer til flere døgn før de kliniske effektene manifesteres. Hovedvirkningene er:

1. Stoffskifte og vekst: Metabolisme reguleres i katabol retning. Kortsiktige behov, som adekvat nivå av blodglukose, ivaretas på bekostning av proteiner, celledeling og vevsoppbygging.
   De katabole og hemmende effektene er særlig kraftige på T-lymfocytter, makrofager, monocytter og eosinofile granulocytter, men kan også være uttalt på fibroblaster, knokler, brusk, bindevev, muskler. På visse levkemiske celler av lymfoid opprinnelse har glukokortikoidene en meget kraftig cytolytisk effekt (apoptose).
   
2. Betennelse og immunprosesser: Glukokortikoidene er de sterkeste antiinflammatoriske midlene vi kjenner. De immunsuppressive effektene krever oftest noe høyere doser enn de rent antiinflammatoriske. Glukokortikoidene nedsetter antallet sirkulerende immunceller og hemmer mange av deres funksjoner, bl.a. cytokinfrigjøring. T-lymfocytter og makrofager er særlig følsomme. Interaksjonen mellom antigen og antistoff påvirkes ikke, og B-lymfocytter og plasmaceller affiseres først ved høyere doser, så mengden av sirkulerende antistoff påvirkes bare lite av glukokortikoider. Immunsuppresjonen vil ofte sekundært redusere betennelsesreaksjonen. Glukokortikoidene kan også i noen tilfeller dempe smerte og temperaturstigning som ofte ledsager betennelsen.
   De antiinflammatoriske og immunsuppressive effektene lar seg ikke skille fra den glukokortikoide virkning.
   
3. Virkning på spesielle organfunksjoner: Glukokortikoid påvirkning er nødvendig for normal funksjon i de fleste organer, og kan være en forutsetning for at andre hormoner skal ha virkning (permissiv effekt). F.eks. induserer glukokortikoidene dannelsen av beta-adrenerge reseptorer i lungene. Syreproduksjonen i ventrikkelen stimuleres.
   
4. Hemning av hypofysens ACTH-produksjon: Alle glukokortikoider gir ved eksogen tilførsel en tilsvarende suppresjon av hypofyse/binyrebark.
   

L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon

Hydrokortison ( +), kortison ( +), prednisolon ( +), metylprednisolon ( +), metylprednisolon-lidokain ( +), triamcinolon ( +), deksametason ( +), betametason ( +)

Se  L3.7 Glukokortikoider.

Egenskaper

Tabell 2 ( +) viser de viktigste farmakologiske egenskaper til naturlige og syntetiske glukokortikoider. Hydrokortison (=kortisol) er det viktigste fysiologiske glukokortikoidet. Ved forskjellige substitusjoner i steroidmolekylet kan den glukokortikoide effekten økes og den mineralkortikoide virkningen praktisk talt elimineres. De mest potente (halogenerte) forbindelsene har også mer protrahert effekt, både pga. lengre plasmahalveringstid (ca. fem timer for de mest potente mot en time for hydrokortison) og høyere affinitet til steroidreseptorene.

1. Preparater for peroral bruk: Kortison brukes i substitusjonsterapi (vedlikeholdsdose). (Hydrokortison finnes ikke som tabletter i Norge.) Prednisolon brukes vanligvis i uspesifikk peroral glukokortikoidterapi, fordi det har beskjeden mineralkortikoid effekt og er relativt kortvirkende. Metylprednisolon har også forholdsvis kort virkningstid og er dessuten helt fri for saltretinerende effekt; det siste spiller liten rolle ved lav/moderat dosering, men kan være av betydning ved høye doser. Ved behov for intens behandling med jevn glukokortikoideffekt, brukes ofte det høypotente deksametason, men til rutinebruk ellers er ikke deksametason egnet pga. den protraherte virkningen (med jevn effekt hele døgnet) og dermed større risiko for bivirkninger.
   
2. Preparater for parenteral bruk: Injeksjonspreparater til i.v. og i.m. bruk for rask effekt, finnes i form av lettløselige estere av hydrokortison, metylprednisolon og deksametason. Hydrokortison brukes ved akutt binyrebarksvikt og som steroiddekning hos glukokortikoidbehandlet pasient. I akutte situasjoner hvor det er behov for uspesifikk glukokortikoidterapi kan alle preparatene brukes. Fordeler ved metylprednisolon er fravær av saltretinerende effekt og ikke for lang virkningstid. Ved behov for ekstra potent og langvarig glukokortikoid effekt, f.eks. ved visse typer hjerneødem, er deksametason et naturlig valg.
   
3. Preparater beregnet på lokal effekt og i.m. injeksjon med depoteffekt: Dette er tungtløselige estere av metylprednisolon, triamcinolon eller betametason. Glukokortikoidet avgis gradvis lokalt, men går også delvis over i systemkretsløpet. Preparatene anvendes til injeksjon i ledd, bursae, seneskjeder, etc. for å oppnå lokal effekt. I tillegg brukes noen av disse også for å gi systemisk effekt etter intramuskulær injeksjon. Selv om dette kan være praktisk hos enkelte pasienter, f.eks. som engangsadministrasjon ved sesongbetont øvre luftveisallergi, frarådes rutinemessig anvendelse av disse preparatene som vanlig systemisk langtids-glukokortikoidterapi. Depoteffekten er ofte dårlig dokumentert og sannsynligvis variabel. Dersom et jevnt nivå over lengre tid virkelig oppnås, er dette som regel uheldig pga. den økte risikoen for bivirkninger sammenliknet med peroral morgendosering.
   

Farmakokinetikk

Alle steroidene absorberes lett fra tarmen og etter intramusklær injeksjon. Tungtløselige estere/etere gir suspensjoner med mer protrahert effekt. Metaboliseres i lever. (Se også tabell 2,  +.)

Indikasjoner

Ved noen sykdommer er glukokortikoidterapi helt nødvendig og kan være livreddende. I mange andre tilfelle er bruk av glukokortikoider en aktuell behandlingsmulighet, for å oppnå symptomlindring og ev. påvirke sykdomsforløpet, og indikasjonen må da vurderes nøye for hver enkelt pasient (se de respektive terapikapitlene). For en del sykdommer gis glukokortikoider fortrinnsvis som lokal administrasjon, mens systemisk behandling forbeholdes spesielt dårlige pasienter eller faser med stor sykdomsaktivitet.

1. Substitusjonsterapi: Behandling for å korrigere sviktende endokrin produksjon av hydrokortison (se  T3.4.2 Binyrebark hypofunksjon/binyrebarksvikt):
   
   • Binyrebarkinsuffisiens: Kronisk binyrebarksvikt, både primær type (Mb Addison) og sekundær barksvikt som følge av hypofysær ACTH mangel. Akutt Addison-krise.
     
   • Andre binyrebarksykdommer: Flere former for kongenitt binyrebarkhyperplasi (adrenogenitalt syndrom).
     
2. Farmakologisk bruk av systemiske glukokortikoider (uspesifikk kortikosteroidterapi): Glukokortikoider brukes ved en rekke tilstander uten binyrebarksvikt. Et flertall av disse er karakterisert av ulike typer betennelse, mange med autoimmun årsak, og grunnlaget for terapeutisk effekt er glukokortikoidenes antiinflammatoriske og immunsuppressive virkninger. Men for noen sykdommer er det andre mekanismer som ligger til grunn for de kliniske effektene.
   
   • Allergiske sykdommer: Generaliserte allergiske tilstander, som anafylaktiske reaksjoner, angionevrotisk ødem, alvorlige reaksjoner på insektstikk etc., legemiddelreaksjoner, serumsykdom, andre allergiske reaksjoner. (Om lokaliserte allergiske manifestasjoner, se under de respektive punktene nedenfor.)
     
   • Luftveissykdommer: Asthma bronchiale. Eksaserbasjoner av kronisk obstruktiv lungesykdom. Aspirasjonspneumonitt. Allergisk rhinitt.
     
   • Revmatiske lidelser, kroniske bindevevssykdommer, systemiske vaskulitter, o.a.: Revmatoid artritt, Sjögrens syndrom. Systemisk lupus erythematosus. Temporalarteritt, Polyarteritis nodosa, Wegeners granulomatose og andre vaskulitter. Polymyositt og dermatomyositt. Polymyalgia rheumatica. Sarkoidose. Psoriatisk artritt. Revmatisk feber, m.fl.
     
   • Sykdommer i fordøyelsesorganene: Mb Crohn, ulcerøs kolitt og proktitt. Kronisk aktiv hepatitt.
     
   • Nyresykdommer: Nefrotisk syndrom, enkelte nefrittformer.
     
   • Endokrine sykdommer (utover substitusjonsterapi): Subakutt tyreoiditt, hypertyreose med eksoftalmus, myksødem koma.
     
   • Nevrologiske sykdommer: Myasthenia gravis. Retrobulbær nevritt, ev. bakteriell meningitt.
     
   • Hematologiske sykdommer: Immunhemolytisk anemi, idiopatisk trombocytopenisk purpura o.a.
     
   • Maligne sykdommer: Akutt lymfatisk levkemi, kronisk lymfatisk levkemi, maligne lymfomer, akutt myelogen levkemi, myelomatose, makroglobulinemi. Enkelte tilfeller av metastaserende cancer prostatae og cancer mammae. Hjernetumor med økt intrakranielt trykk, tumorkompresjon mot medulla spinalis. Cytostatikaindusert kvalme og brekninger. Kan også være av symptomatisk verdi hos enkelte alvorlig syke pasienter, for å motvirke feber, svettetokter, betennelse, strålereaksjoner, kvalme, ev. også smerte, og for å øke appetitt og generelt velbefinnende.
     
   • Organtransplantasjoner: Ledd i immunsuppresjon.
     
3. Lokal injeksjon av glukokortikoid
   
   • Leddaffeksjon og andre lokale lesjoner ved revmatoid artritt.
     
   • Artrose og andre degenerative ledd- og bindevevstilstander
     
   • Akutte belastningsutløste tendinitter, tendovaginitter, bursitter etc.
     

Dosering og administrasjon

Substitusjonsbehandling av kronisk binyrebarksvikt anvender doser som noenlunde svarer til den normale døgnproduksjonen, i praksis brukes kortisontabletter i dose 25-37,5 mg, mens krisebehandling av akutt binyrebarksvikt behandles med høye doser hydrokortison intravenøst.

Dosene ved uspesifikk glukokortikoidbehandling varierer sterkt, avhengig av type sykdom, alvorlighetsgrad, bivirkninger m.m. Ved langvarig behandling tilstrebes det så lav dose som mulig for å redusere bivirkninger, og generelt er en dose på 2,5-7,5 mg prednisolon daglig en vanlig antiinflammatorisk vedlikeholdsbehandling hos voksne ved mange sykdommer. Men ved enkelte alvorlige tilstander med høy sykdomsaktivitet, særlig der behandlingsrespons krever effektiv immunsuppresjon, som for flere systemiske vaskulitter o.a., kan det være nødvendig med betydelig høyere doser, f.eks. 20-80 mg prednisolon daglig i lengre tid. I akutte krisesituasjoner gis (eller innledes) oftest behandlingen parenteralt, for eksempel ved infusjon med 20-200 mg metylprednisolon eller 100-600 mg hydrokortison. For detaljer om konkrete behandlingsregimer for de enkelte sykdomstilstandene, se de respektive terapikapitlene. Ekvipotente antiinflammatorisk doser og virkningstid, se  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Om mulig bør hele døgndosen gis som en enkelt morgendose, for å unngå eller redusere binyrebarksuppressive serumkonsentrasjoner neste natt. Enkelte pasienter trenger initialt kontinuerlig høydoseterapi i oppdelte dagsdoser pga. sterk sykdomsaktivitet. Disse overføres til en enkelt morgendose så snart tilstanden tillater det. Hos noen pasienter kan det selv ved lav/moderat totaldose være nødvendig å gi en del av døgndosen om kvelden. Eksempler er glukokortikoidkrevende bronkial astma, eller revmatoid artritt med uttalt morgenstivhet og smerter.

Ved enkelte tilstander kan man forsøke å gå over til dosering annenhver morgen (intervallterapi), for ytterligere å redusere binyrebarksuppresjonen. Dosen på dag 2 overføres da gradvis til dag 1, med små endringer om gangen. Fullstendig omstilling kan kreve 1-2 måneder. Det er imidlertid ofte vanskelig å gjennomføre slik intervallterapi, fordi tilstrekkelig jevn terapeutisk effekt ikke oppnås og mange får uakseptable subjektive plager den dagen de ikke får glukokortikoid.

Pulsdosering: Meget høye doser (f.eks. 1 g metylprednisolon) med kortere eller lengre intervaller er forsøkt på spesielle indikasjoner, bl.a. visse kollagene sykdommer og immunsuppresjon i forbindelse med transplantasjon osv. Behandlingen utprøves videre, men verdien av denne administrasjonsmåten og ev. indikasjonsområde er fortsatt ikke endelig fastlagt.

Bivirkninger

Glukokortikoider kan ha mange bivirkninger, til dels alvorlige ved høy dosering. De viktigste bivirkningene skyldes vevskatabole effekter med tendens til atrofier av ulike slag, immunsuppressive virkninger og hemmende effekt på hypofyse-binyrebark. Følsomhet og risiko for bivirkninger varierer individuelt. De kan i betydelig grad unngås eller reduseres ved riktige forholdsregler under bruken.

De fleste bivirkningene er doseavhengige, og risikoen øker med behandlingstiden. Derfor skal en forsøke å bruke så lav dose og så kort behandlingstid som mulig. Små doser (5-7,5 mg prednisolon) gir relativt sjelden bivirkninger hos voksne. Store engangsdoser, eller tilførsel over noen få dager, er som regel ufarlig. En dose på 10-15 mg prednisolon daglig i mer enn 1-2 uker kan regnes som grense til høyere dosering når det gjelder risikoen for bivirkninger. De viktigste bivirkningene:

• Forandring i kroppsfigur og utseende. Fullt utviklet Cushings syndrom sees bare ved langvarig høy dosering, men lette endringer i fettfordeling i Cushingoid retning er vanlig selv ved forholdsvis moderate doser. En viss vektøktning sees hyppig og kan være tegn på økt trivsel, men skal alltid vekke mistanke om overdosering.
  Barn er ekstra følsomme og kan utvikle Cushing-utseende meget raskt.
  
• Hudforandringer: Hudatrofi, oftest reversibel, opptrer hyppigst hos gamle. Striae og ekkymoser ved fullt Cushings syndrom.
  
• Osteoporose er den vanligste av de alvorlige bivirkningene (se også  +). Risiko avhenger av dose og behandlingstid, men osteoporose kan utvikles selv ved lav dosering. Pasienter med revmatoid artritt er spesielt utsatt, og tilstanden er vanskelig å forebygge. Pasienter på langvarig glukokortikoidbehandling bør få tilbud om beinmassemåling. Langtids glukokortikoidterapi vil hos postmenopausale kvinner som regel være indikasjon for østrogenbehandling, og hos menn er androgenbehandling indisert hvis det foreligger hypogonadisme. Det er rapportert en viss beskyttelse ved bruk av vitamin D-preparater pluss kalsiumtilskudd, men overdosering kan gi hyperkalsemi (se  L3.15.2.1 Vitamin D).
  
• Myopati med muskelatrofi, særlig av ekstremitetenes proksimale muskelgrupper. Pasienter med revmatoid artritt er særlig utsatt. Effekten kan ved høye doser være uttalt med betydelig nedsatt kraft. Den er vanskelig å reversere, men fysisk trening har en viss forebyggende effekt.
  
• Diverse andre katabole/atrofiske bivirkninger: Aseptisk beinnekrose (oftest caput femoris). Svekkete sener og bånd (f.eks. akillesseneruptur). Sårtilheling kan forsinkes (lite problem ved moderate doser).
  
• Veksthemning: Barn er svært sensitive; effekten kan oppstå selv ved relativt moderate doser.
  
• Diabetes: Nedsatt glukosetoleranse er relativt hyppig ved høyere dosering. Utvikling av klinisk diabetes sees hos disponerte individer (ev. positiv familieanamnese). Eldre er mest utsatt. Forbigående insulinbehandling kan være nødvendig. Hos pasienter med manifest diabetes forverrer glukokortikoidbehandling tilstanden og krever høyere dose insulin eller peroralt antidiabetikum.
  
• Ulcus og gastrointestinal blødning: Glukokortikoidbehandling gir en viss økt risiko for ulcusutvikling og kan maskere ulcussymptomer. Kombinasjon med NSAID bør om mulig unngås, særlig hos pasienter som har hatt dyspepsi og hos gamle.
  
• Infeksjonstilbøyelighet: Risikoen er forholdsvis liten hvis det gis lave eller moderate doser (under ca. 20 mg prednisolon per dag hos voksne). Samtidig immunsuppressiv/cytostatisk behandling øker problemet. Det kan gjelde alle typer infeksjoner (bakterier, virus, sopp), men karakteristisk er de typer som oftest oppstår pga. svekket cellulært immunforsvar (T-celledefekt). Eksempler er herpes simplex, varicella/zoster (vannkopper kan være livstruende hos barn på intens glukokortikoidterapi), cytomegalovirus, candida og andre soppinfeksjoner, tuberkulose (NB! aktivering av latent fokus), samt enkelte andre sjeldnere bakterielle infeksjoner. Den svekkede betennelsesreaksjonen kan også maskere infeksjonssymptomene og vanskeliggjøre diagnosen. Hos AIDS-pasienter er glukokortikoid behandling vist å fremme utvikling av Kaposi sarkom.
  Levende vaksiner skal som hovedregel ikke gis til glukokortikoidbrukere, spesielt ikke hvis de får store doser.
  
• Hjerte-, karsystemet: Lang tids bruk av glukokortikoider er forbundet med moderat doseavhengig, økt risiko for utvikling av hypertensjon og aterosklerose.
  
• Psykiske effekter: Lettere psykiske virkninger er vanlig. Hyppigst er rastløshet (ofte varmefølelse), ikke sjelden søvnløshet og oppstemthet. Det kan oppstå en viss grad av psykisk avhengighet. Men mer alvorlige reaksjoner sees også, oftest depresjoner. Symptomene er doseavhengige. Akutte psykotiske reaksjoner kan forekomme ved høy dosering.
  
• Hypofyse-binyrebark suppresjon: Langvarig undertrykkelse kan føre til binyrebarksvikt etter seponering og manglende stressrespons (se nedenfor om forsiktighetsregler og seponering).
  
• Andre: Glaukom (hos disponerte). Bakre subkapsulært katarakt sees relativt hyppig ved høydosering, spesielt hos barn (oftest symptomfattig). Seponering, se nedenfor  +. Økt intrakranielt trykk etter seponering er hyppigst hos barn (pseudotumor cerebri).
  
• Lokale injeksjoner har også generelle virkninger, og systemiske effekter kan vare i mer enn 14 dager. Ved intraartikulære injeksjoner av glukokortikoiddepotpreparater vil systemabsorpsjon foregå langsomt, og normalisering i døgnsvingningene kan ventes først etter ca. 2-3 uker. Den antiinflammatoriske virkningen kan vare minst like lenge. Mulige lokale bivirkninger av høye steroiddoser på vev er svekkelse av sener og tilgrensende bindevev, samt fettvevsnekrose (ved deponering i underhudsfett).
  

Interaksjoner

Se G6 Glukokortikoider.

Graviditet, amming

Moderate doser kan gi lett vekstretardasjon hos fosteret, men det er ikke dokumentert fosterskade hos menneske. Gravide som er avhengige av glukokortikoider pga. sin sykdom, må fortsette behandlingen. Binyrebarksuppresjon hos det nyfødte barnet er rapportert ved bruk av høye doser av potente glukokortikoider mot slutten av svangerskapet, men dette synes å være en lett, reversibel og ufarlig effekt.

Ved lengre tids bruk av høye doser glukokortikoider under amming bør barnet observeres med tanke på binyrebarksuppresjon.

Forsiktighetsregler

Glukokortikoiddekning ved interkurrente sykdommer og ved operasjoner: Under langvarig glukokortikoidbehandling og en tid etter seponering må man regne med at pasienten kan ha en relativ binyrebarkinsuffisiens. Dette gjelder ved påkjenninger og sykdom som f.eks. febersykdom, traumer eller operasjon. Behovet for glukokortikoiddekning hos pasienter som tidligere er glukokortikoidbehandlet er omdiskutert. Varigheten av den nedsatte stressrespons varierer, men synes sjelden å være over 1 år. Normalt serumkortisol (hydrokortison) om morgenen og normalt kortisol svar på ACTH taler for adekvat funksjon i hypofyse-binyrebarksystemet. Har man ikke anledning til funksjonstesting, bør profylakse gis til alle som har vært glukokortikoidbehandlet i mer enn 14 dager.

• Infeksjoner og feber: Dobling av dosen ved temperatur mellom 38 °C og 39 °C, og tredobling av dosen ved temperatur over 39 °C.
  
• Profylakse ved kirurgi: Flere opplegg brukes. Følgende rutine samsvarer med nylige revurderinger og anbefalinger: Ved de største operasjoner gis 50 mg hydrokortison i.v. hver 8. time i 2-3 døgn. Første dose gis 1-2 timer før inngrepet, som del av premedikasjonsregimet. Ved små inngrep kan doseringen reduseres, og ved de aller minste er det tilstrekkelig med dobbel vanlig dose første dag.
  
• Lokale injeksjoner: Hyppig gjentatte injeksjoner i samme ledd (særlig vektbærende) frarådes. Det bør helst gå 3-4 uker mellom hver injeksjon, og vanligvis maksimalt 2-3 injeksjoner i samme ledd. Antallet må imidlertid vurderes mot den oppnådde effekt i hvert enkelt tilfelle.
  

Kontroll/oppfølging

Vurder om behandlingen har tilsiktet effekt, om dosen kan reduseres, om overgang til kortvirkende preparat er mulig, om intervallbehandling er mulig. Foreligger bivirkninger? Diabetes? Hypertoni? Ødem? Gastrointestinal blødning? Smerter i hofter eller rygg kan indisere røntgenundersøkelse for påvisning av aseptisk beinnekrose eller osteoporose (ved behandling utover 6 måneders varighet). (Se også  T17.2 Osteoporose.) Ved lang tids bruk av glukokortikoidholdige øyedråper (> 4 uker) må øyetrykket måles med jevne mellomrom for å avsløre ev. utvikling av glaukom.

Seponering

Problemer kan oppstå ved seponering:

• Svekket stressrespons, pga. full eller delvis suppresjon av binyrebarken. Risikoen er avhengig av dosen og særlig av behandlingens varighet.
  
• Et spesielt seponeringssyndrom, særlig ved rask nedtrapping av høye doser, med bl.a. anoreksi, kvalme, tretthet, rhinitt, muskel- og leddsmerter (pseudorevmatisme) og ulike psykiske symptomer (abstinens). Syndromet må ikke forveksles med ny sykdomsaktivering.
  
• Eksaserbasjon av den underliggende sykdom. Kan være dramatisk (eks. astma).
  

Rutinene for seponering av glukokortikoidterapi tar sikte på å beskytte mot disse komplikasjonene. Etter kortvarig behandling, selv med høye doser, kan seponering skje raskt. Det er vanlig å seponere hele dosen brått ved inntil 7 dagers behandling, dersom man er sikker på at underliggende sykdom er kontrollert. Ved opp til 14 dagers behandling vil de fleste trappe ned raskt, men trinnvis, f.eks. 50 % av forrige dags dose. (Ved avslutning av slike kortvarige kurer er risikoen for alvorlig residiv av sykdommen et større problem enn binyrebarksuppresjon.) Behandling av lengre varighet krever lengre nedtrappingsperiode. En rettesnor er reduksjon på 10-30 % hver til hver annen uke, dvs. seponering med større absolutte mengder (f.eks. 5 mg prednisolon) i høyere doseområder og mindre (f.eks. 1,25 mg) mot slutten. Hos pasienter som har stått på høydosert behandling i lengre tid, kan nedtrappingen kreve mange måneder.

Informasjon

Glukokortikoider skal fortrinnsvis tas om morgenen. Legemiddelkort, helst påført diagnose og all medikasjon, bør alltid være for hånden. Pasienten må ikke stoppe behandlingen på egen hånd, og må alltid ha legemiddelforsyning stor nok, så behandlingsavbrudd unngås.

Ved febersykdom, skader, kvalme, brekninger eller diaré må legehjelp søkes. Inntil en pasient med feber får kontakt med lege, dobles dosen ved temperatur mellom 38 °C og 39 °C og tredobles ved temperatur over 39 °C.

Pasienter med dyspepsiproblemer bør om mulig unngå å bruke kaffe, tobakk, alkohol, acetylsalisylsyre og andre ikke-steroide antiinflammatoriske midler. Pasienten skal søke lege om det utvikler seg tegn som kan tyde på diabetes.

L3.7.1.1 Hydrokortison

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Naturlig glukokortikoid (synonym: kortisol). Har en viss mineralkortikoid effekt. Kortvirkende. Plasmahalveringstid: 1-1 1/2 time. De preparatene som finnes i Norge, er til i.v. og i.m. injeksjon.

Indikasjoner

Akutt binyrebarksvikt. Enkelte andre akutte krisereaksjoner. Som steroiddekning ved operasjoner hos pasienter som har stått på lenge på glukokortikoidbehandling.

Dosering og administrasjon

Gis i.v. eller i.m. Vanlig initialdose: 100-300 (-400) mg. Total døgndose opptil ca. 400-600 mg.

L3.7.1.2 Kortison

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Naturlig glukokortikoid, med en viss mineralkortikoid virkning. Kortvirkende. Plasmahalveringstid: 1-2 timer. Potens lik eller noe mindre enn hydrokortison (80-90 %). Omdannes (aktiveres) til hydrokortison i lever.

Indikasjoner

Fortrinnsvis kronisk binyrebarksvikt.

Dosering og administrasjon

Peroralt, vanligvis 25-37,5 mg/døgn. Se også behandling av kronisk binyresvikt  +.

L3.7.1.3 Prednisolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Glukokortikoid med relativt liten mineralkortikoid effekt. Ca. 4-5 ganger så potent som hydrokortison/kortison. Plasmahalveringstid ca. 3 timer.

Indikasjoner

Uspesifikk glukokortikoidbehandling, se  + og de enkelte terapikapitlene.

Dosering og administrasjon

Peroral administrasjon. Dosering er avhengig av indikasjon; lavdosert vedlikeholdsdosering er oftest 2,5-10 mg/døgn, høydosering: 20-80 mg/døgn.

L3.7.1.4 Metylprednisolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Syntetisk glukokortikoid uten mineralkortikoid virkning. Ca. 5 ganger så potent som hydrokortison.

Indikasjoner

Uspesifikk glukokortikoidbehandling. I.v. bruk særlig ved akutte tilstander. Peroralt hovedsakelig for å unngå mineralkortikoid effekt ved høye glukokortikoiddoser. Lokal depotinjeksjon i ledd, sener, bursae etc.

Dosering og administrasjon

• Systemisk: Peroralt: 2-80 mg/døgn, i.v./i.m.: 2-200 mg/døgn
  
• Depotpreparat, intraartikulært: 40-80 mg i større ledd, mindre doser i mindre ledd.
  

L3.7.1.5 Metylprednisolon-lidokain

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L22.1 Lokalanestetika,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon,  L22.1.1 Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi,  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk,  L3.7.1.4 Metylprednisolon og  L22.1.1.3 Lidokain.

Egenskaper

Glukokortikoid i kombinasjon med lokalanestetikum; depotpreparat til lokal injeksjon.

Indikasjoner

Lokale affeksjoner i ledd, sener, seneskjeder/senefester, bursae etc. som responderer på lokal glukokortikoidbehandling.

Dosering og administrasjon

Intraartikulært: 40-80 mg i større ledd, mindre doser i mindre ledd.

L3.7.1.6 Triamcinolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Glukokortikoid depotpreparat.

Indikasjoner

Lokale affeksjoner i ledd, sener etc. som responderer på lokal glukokortikoidbehandling. I enkelte utvalgte tilfeller som i.m. injeksjon for systemisk glukokortikoidterapi, særlig sesongbetont øvre luftveisallergi.

Dosering og administrasjon

• I.m. injeksjon: 20-40 mg.
  
• Intraartikulært: 20-40 mg i større ledd (hofter, knær etc.), 5-20 mg i mindre ledd (fingre, håndledd, ankler etc.).
  

L3.7.1.7 Deksametason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Høypotent, syntetisk glukokortikoid; 25-30 ganger så potent som hydrokortison. Helt fritt for mineralkortikoidvirking. Lang plasmahalveringstid (3-6 timer) og meget lang biologisk virkningstid.

Indikasjoner

Uspesifikk glukokortikoidbehandling ved behov for høye doser og vedvarende jevn effekt uten normale døgnvariasjoner. Hjerneødem. Cytostatikautløst kvalme. Diagnostisk i suppresjonstester.

Dosering og administrasjon

Avhengig av indikasjonen.

• Peroralt eller i.v.: 0,75-20 mg/døgn.
  
• Intraartikulært: 2-4 mg i mindre ledd (fingerledd). Benyttes ikke i større ledd.
  

L3.7.1.8 Betametason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  Tabell 2 Glukokortikoider til systemisk bruk.

Egenskaper

Høypotent glukokortikoid. Foreligger som depotpreparat for lokal injeksjon.

Indikasjoner

Affeksjoner i ledd, sener etc. som reagerer på lokal glukokortikoidbehandling (se T17.3  +). I enkelte utvalgte tilfeller i.m. injeksjon som systemisk glukokortikoidterapi, særlig sesongbetont øvre luftveisallergi.

Dosering og administrasjon

• I.m. injeksjon: 6-12 mg.
  
• Intraartikulært: 6-12 mg i større ledd (knær, hofter etc.), 3-6 mg i mindre ledd (fingre, håndledd, ankler etc.).
  

L3.7.2 Inhalasjonsglukokortikoider

Beklometason ( +), budesonid ( +), flutikason ( +). Kombinasjonspreper: Flutikason-salmeterol ( +), budesonid-formoterol ( +)

Se  L3.7 Glukokortikoider og  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.

Egenskaper

Beklometason, budesonid, flunisolid og flutikason er potente glukokortikoider som karakteriseres av at de, gitt som inhalasjon i terapeutiske doser, har markert lokal virkning på bronkialtreet, men liten systemisk effekt.

Midlene har uttalt antastmatisk virkning. Den kliniske effekten inntrer tidligst etter 2-4 timer og består i økt dannelse av adrenerge beta₂-reseptorer, redusert karpermeabilitet, undertrykking av betennelsesreaksjoner og redusert viskositet av bronkialsekret. Inhalasjonsglukokortikoider gir mindre ømfintlige luftveier og reduserer akutt luftstrømobstruksjon. Dette reduserer symptomene og gir mindre behov for perorale glukokortikoider.

De preparatene som er på markedet, er prinsipielt likeverdige. Flutikason er omtrent dobbelt så potent som beklometason og budesonid, som igjen er noe mer potent enn flunisonid, men alle gir samme grad av effekt ved ekvipotente doser.

Farmakokinetikk

Den høye ratioen mellom lokal og systemisk effekt for disse stoffene skyldes dels sterk cellulær binding slik at relativt lite går over fra slimhinner til systemisk sirkulasjon og dels effektiv hepatisk clearance. Selv om en betydelig del av inhalert dose deponeres i orofarynks og svelges, er førstepassasjemetabolisme i lever generelt så stor at svært lite kommer over i sirkulasjonen. Det som ev. når blodbanen, antas hovedsakelig å stamme fra pulmonalt opptak og er doseavhengig. Lave/mildere terapeutiske doser av inhalasjonsglukokortikoidene gir bare ubetydelige blodkonsentrasjoner. Men svært høye doser kan gi opphav til klinisk relevante systemiske nivåer. Dette gjelder alle inhalasjonsglukokortikoidene, og ved bruk av terapeutisk ekvipotente (og høye) doser ser de ut til å ha samme tendens til systemiske bieffekter.

Indikasjoner

Voksne med nattlige astmasymptomer. Astmatikere som ikke blir symptomfrie med adrenerge beta₂-agonister til inhalasjon tatt ved behov inntil 3 ganger per uke. Barn som ikke får kontroll med symptomene med adrenerge beta₂-agonister og ev. kromoglikat.

Brukes også i perioder med uttalte symptomer ved kronisk laryngitt.

Dosering og administrasjon

Inhalasjonsglukokortikoider kan brukes i de angitte døgndoser, fordelt på en morgen- og en kveldsdose, uten vesentlig risiko for systemisk effekt. Vanligvis startes med en høy dose (0,75-1,2 mg). Dosen trappes etter hvert ned så mye som mulig uten at toppstrømshastigheten reduseres eller pasienten får symptomer. Ved lettere grad av variabel luftstrømobstruksjon kan en enkelt dose budesonid i døgnet benyttes hos voksne pasienter som ikke trenger mer enn 0,4 mg per døgn.

Til barn under 4-5 år kan Babyhaler brukes sammen med inhalasjonsaerosoler, ev. kan budesonid gis som forstøvervæske via trykkluftskompressor. Se spesiallitteratur.

Bivirkninger

Alt i alt har inhalasjonsglukokortikoidene en meget gunstig bivirkningsprofil. De kan gi tendens til soppinfeksjon i munnhulen med slimhinnebelegg, undertiden også lokal faryngolaryngeal irritasjon og heshet. Pasienten bør derfor skylle munnen med vann etter inhalasjonen. Om systemisk glukokortikoidbehandling blir erstattet med lokal behandling, kan allergiske nese- og øyeplager gjøre seg gjeldende. I slike tilfeller kan et antihistamin være indisert.

Ved høye doser kan disse midlene gi systemiske effekter med bivirkninger. Det er store individuelle variasjoner. Ved meget høy dosering kan binyrebarksuppresjonen være betydelig. Pasienter som er disponert, kan utvikle eller få forverrelse av osteoporose. Hos barn er det påvist varierende grad av redusert lengdevekst, denne effekten er reversibel ved seponering/dosereduksjon.

Graviditet, amming

Ingen grunn til å fraråde nødvendig bruk av anbefalte terapeutiske doser.

Forsiktighetsregler

Den generelle frykt for bivirkninger ved bruk av systemiske glukokortikoider (se  +) må ikke overføres til inhalasjonsmidlene som har en helt sentral rolle i astmabehandlingen (se  T10.2 Obstruktiv lungesykdom). Risikoen for bivirkninger er liten ved anbefalt dosering. Men fordi det er en viss, doseavhengig overgang til systemkretsløpet, bør en, spesielt hos barn, vurdere den totale mengde inhalasjonsglukokortikoid som tilføres og om mulig forsøke å unngå for høy dosering over lengre tid. Som retningslinjer kan en regne med at følgende døgndosering, gitt regelmessig, leder til systemiske konsentrasjoner som medfører signifikant binyrebarksuppresjon og potensiale for bivirkninger: Beklometason eller budesonid 1,5(2) mg (barn 0,5 mg), flutikason 0,75 mg (barn 0,25 mg) og flunisolid 2 mg (barn 1 mg) (datagrunnlaget for det siste midlet er sparsomt).

Informasjon

Glukokortikoider brukes profylaktisk, og de har ikke øyeblikkelig effekt. Den terapeutiske virkning er avhengig av åpent bronkialtre. Ved betydelig luftveisobstruksjon hvor pasienten føler seg tett, oppnås derfor en bedre deponering av inhalasjonsglukokortikoider når de tas noen minutter etter inhalasjon av rasktvirkende adrenerge beta₂-agonister. Pasienten bør også instrueres om alltid å ha med seg et inhalasjonspreparat med rasktvirkende beta₂-agonist til bruk ved akutt anfall av luftstrømsobstruksjon.

L3.7.2.1 Beklometason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.2 Inhalasjonsglukokortikoider.

Dosering og administrasjon

• Inhalasjonsaerosol:
  
  • Voksne: 100-1000 µg × 2. (Maksimal døgndose 2000 µg.)
    
  • Barn: 50-500 µg × 2. (Maksimal døgndose 1000 µg.)
    
• Inhalasjonspulver:
  
  • Voksne: 200-400 µg × 2. (Maksimal døgndose 1600 µg.)
    

Døgndosen kan ved behov deles på 4 doser (gjelder både voksne og barn).

L3.7.2.2 Budesonid

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.2 Inhalasjonsglukokortikoider. Kombinasjon budesonid-formoterol se  +.

Dosering og administrasjon

• Inhalasjonsaerosol:
  
  • Voksne: 100-1000 µg × 2. (Maksimal døgndose 2000 µg.)
    
  • Barn: 50-500 µg × 2. (Maksimal døgndose 1000 µg.)
    
  Døgndosen kan ved behov deles på 4 doser (gjelder både voksne og barn).
  
• Inhalasjonsvæske:
  
  • Voksne: 500-1000 µg × 2. Kan økes ved behov.
    
  • Barn: 250-500 µg × 2. Kan ved behov økes til 1000 µg × 2.
    
• Inhalasjonspulver:
  
  • Voksne: 200-1600 µg daglig fordelt på 2-4 doseringer. Ved døgndoser på 400 µg eller mindre kan det være tilstrekkelig med én dosering i døgnet.
    
  • Barn >= 6 år: 200-800 µg daglig fordelt på 2-4 doseringer.
    

L3.7.2.3 Flutikason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.2 Inhalasjonsglukokortikoider. Kombinasjon flutikason-salmeterol  +.

Dosering og administrasjon

• Inhalasjonsaerosol:
  
  • Voksne: 100-750 µg × 2. (Maksimal døgndose 1500 µg.)
    
  • Barn: 50-100 µg × 2. (Maksimal døgndose 200 µg.)
    
• Inhalasjonspulver:
  
  • Voksne: 100-750 µg × 2. (Maksimalt 1000 µg × 2.)
    
  • Barn: 50-100 µg × 2.
    

L3.7.3 Glukokortikoider for lokal, nasal administrasjon

Beklometason, budesonid, flunisolid, flutikason, mometason, triamcinolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.2 Inhalasjonsglukokortikoider.

Indikasjoner

Førstevalg ved allergisk rhinitt med langvarige og uttalte symptomer hos voksne og barn over 5 år.

Dosering og administrasjon

• Voksne og barn > 12 år: Det er vanlig å starte med 1-2 doser i hvert nesebor morgen og kveld. Ved symptomlindring fortsetter man med 1-2 doser i hvert nesebor bare om morgenen.
  
• Barn mellom 5 og 12 år: Halve dosen.
  

Sprayen skal ikke rettes inn mot neseskilleveggen, men bakover, ev. lateralt mot øyekroken. Optimal effekt får man hvis man begynner å bruke legemidlet noen dager før man forventer å få symptomer og bruker det regelmessig hver dag så lenge en eksponeres for allergener. Er nesen allerede blitt tett før man får begynt med glukokortikoider, kan man bruke slimhinneavsvellende nesedråper samtidig med glukokortikoider i 7-10 dager.

Bivirkninger

Tendens til nysing og lett irritasjon foran i nesen i startfasen kan forekomme. Det pleier imidlertid å gå over. Tørrhet, skorpedannelse, ev. småblødninger sees hos noen få. Regelmessig skylling av nesen med saltvann og litt fuktighetsbevarende salve foran i nesen vil kunne eliminere disse plagene og gjøre at behandlingen vil kunne fortsette hos de aller fleste. Septum perforasjoner er beskrevet i noen sjeldne tilfeller i forbindelse med lokale glukokortikoider. Systemiske bivirkninger kan forekomme ved svært høy dosering (hyppige tilførsler), men sees ikke når legemidlene brukes i foreskrevne doser.

Graviditet, amming

Ingen grunn til å fraråde nødvendig bruk.

Forsiktighetsregler

Vurder nøye den totale mengde glukokortikoider som gis ved bruk av høye doser lokale glukokortikoider til barn som både behandles for rhinitt og astma.

Kontroll og oppfølging

Pasienter som står på lokale glukokortikoider over lang tid, bør kontrolleres med noen måneders mellomrom med tanke på lokale slimhinneskader, spesielt på neseskilleveggen.

Informasjon

Det er svært viktig å opplyse pasientene om at den maksimale kliniske effekten av preparatene ikke kommer før det har gått noen dager. Forklar hvordan sprayingen utføres og nytten av ev. å bruke slimhinneavsvellende nesedråper på forhånd.

L3.7.4 Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne

Se  L3.7 Glukokortikoider og  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.

Egenskaper

Glukokortikoider med varierende potens. Virker lokalt antiinflammatorisk og ev. hemmende på celleproliferasjon. Klassifiseres i fire styrkegrader:

1. Milde (gruppe I), inkludert kombinasjoner (se  +): Hydrokortison (alkohol/acetat).
   
2. Middels sterke (gruppe II), inkludert kombinasjoner (se  +): Desonid, flumetason, hydrokortisonbutyrat, triamcinolon.
   
3. Sterke (gruppe III) inkludert kombinasjoner (se  +): Betametason, desoksymetason, fluocinolon, fluocinonid, flutikason, mometason.
   
4. Ekstra sterke (gruppe IV) (se  +): Klobetasol.
   

Indikasjoner

Inflammatoriske tilstander som eksemer og eksematøse hudreaksjoner. Solforbrenning, insektstikk. Kløe. Psoriasis. Discoid lupus erythematosus.

Kombinasjoner med antibakterielle eller antimykotiske midler er indisert ved sekundærinfiserte eksemer og psoriasis på intertriginøse områder.

Dosering og administrasjon

Smøres på tynt og gnis godt inn 1-3 ganger daglig, ev. krem om formiddagen og salve før natten.

Man kan starte med et sterkt eller et ekstra sterkt glukokortikoid og trappe ned i løpet av 1-2 uker til et noe mildere, eller man kan bruke et sterkt og et mindre sterkt preparat alternerende en uke av gangen hver. Anvend generelt så svake midler som mulig, særlig ved langvarig bruk.

Ved eksem må fuktighetskremer brukes alternerende med glukokortikoidpreparatene daglig. I bedre perioder sløyfes glukokortikoidpreparatene helt til fordel for fuktighetskremene.

Behandling med lokale glukokortikoider skal avtrappes gradvis for å unngå oppblussing av sykdommen (rebound fenomen).

Okklusjonsbehandling

Brukes ved behandlingsresistent psoriasisplakk, nevrodermatitt, pustulosis palmoplantaris, lichenifisering osv. En sterk glukokortikoidoppløsning eller -liniment pensles over lesjonen og lufttørres før den dekkes med et lufttett materiale som f.eks. Actiderm, eller man bruker krem/salve som kan dekkes med vanlig husholdningsplast eller et vanntett heftplaster (f.eks. Sleek). Behandlingen gjentas ukentlig til remisjon.

Bivirkninger

Først og fremst lokal atrofi, striae, nekroser, forsinket sårtilheling. Systemeffekt kan forekomme ved samtidig okklusjonsbehandling av store hudområder, særlig hos barn. Huden i ansiktet, på og omkring genitalia og i aksillene er mest utsatt for atrofiske forandringer.

Graviditet, amming

Det er ingen grunn til å fraråde nødvendig bruk. Ammende bør være forsiktige med å bruke glukokortikoidhudpreparater på brystene.

Forsiktighetsregler

Risikoen for bivirkninger øker med midlenes styrkegrad og behandlingens varighet. Unngå langvarig bruk hos barn. Behandling med glukokortikoider lokalt kan maskere mikrobielle infeksjoner i huden. Ev. kontaktallergi kan også maskeres. Glukokortikoidene i seg selv er sjelden allergiserende, men enkelte midler som inngår i kombinasjonspreparatene, og enkelte hjelpestoffer kan gi allergi. Eksematøs hud er mer utsatt enn normal.

Dekvalin, som finnes i enkelte kombinasjonspreparater, kan gi hudnekrose genitalt og intertriginøst.

Kontraindikasjoner

Gruppe 3 og 4 hos små barn. Ubehandlet hudinfeksjon.

L3.7.4.1 Glukokortikoider, milde

Gruppe I

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.4 Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne.

L3.7.4.2 Glukokortikoider, middels sterke

Gruppe II

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.4 Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne.

L3.7.4.3 Glukokortikoider, sterke

Gruppe III

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.4 Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne.

L3.7.4.4 Glukokortikoider, ekstra sterke

Gruppe IV

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.4 Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne.

L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre

Hydrokortison-oksytetracyklin-polymyksin ( +), prednisolon ( +), klobetason ( +), deksametason ( +), deksametason-antibakterielle midler ( +), betametason ( +), rimeksolon ( +)

Se  L3.7 Glukokortikoider og  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.

Egenskaper

Glukokortikoider til lokal betennelsesdempende behandling i øyet eller ytre øre, alene eller i kombinasjon med antimikrobielle midler.

Indikasjoner

• Øyet: Preparatene, som inneholder middels sterke og sterke glukokortikoider (prednisolon, klobetason, deksametason og rimeksolon), brukes fortrinnsvis ved iridosyklitter, skleritter, uveitter og allergisk keratitt. Enkelte konjunktivitter (allergisk konjunktivitt, vernal konjunktivitt) responderer også godt på lokal glukokortikoidbehandling. Kombinasjon av glukokortikoid (deksametason) og antimikrobielle midler er til bruk postoperativt og ved øyeskader.
  
• Øret: Preparater med bare glukokortikoid (betametason) eller glukokortikoid (hydrokortison, deksametason) kombinert med antimikrobielle midler finnes til bruk ved øregangseksem og eksterne otitter.
  

Bivirkninger

Glukokortikoider nedsetter regenerasjonsevne ved sår/lesjoner, særlig i kornea, og øker risikoen for perforasjon. De svekker infeksjonsforsvaret, spesielt mot virusinfeksjoner. Dette er ekstra farlig ved herpes simplex keratitt (keratitis dendritica), men gjelder også andre infeksjoner.

Bruk av middels sterke og sterke glukokortikoidholdige øyedråper over lengre tid medfører risiko for utvikling av katarakt og glaukom.

Kontraindikasjoner

Må ikke brukes ved herpes simplex keratitt (keratitis dendritica) eller andre infeksjoner som ikke beherskes med antibakterielle midler.

Ved bruk av glukokortikoider i ytre øregang må trommehinneperforasjon utelukkes.

Kontroll og oppfølging

Ved lang tids bruk av glukokortikoidholdige øyedråper (> 4 uker) må øyetrykket måles med jevne mellomrom for å avsløre ev. utvikling av glaukom. Faren for glaukomutvikling er minst ved bruk av hydrokortison. Det er mulig at klobetason øyedråper gir mindre risiko for utvikling av kortisonglaukom enn andre potente glukokortikoidpreparater.

L3.7.5.1 Hydrokortison-oksytetracyklin-polymyksin

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon,  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Kombinasjon av glukokortikoid (svakt) og antimikrobielle midler.

Indikasjoner

Kronisk ekstern otitt. Pre- og postoperativt ved otitis media.

Dosering og administrasjon

2-4 dråper × 3.

L3.7.5.2 Prednisolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Middels sterkt glukokortikoid.

Indikasjoner

Akutt og kronisk iridosyklitt. Enkelte tilfeller av allergisk konjunktivitt.

Dosering og administrasjon

• Øyedråper: 1-2 dråper × 2-6.
  
• Øyesalve: Smøres i øyet hver kveld.
  

L3.7.5.3 Klobetason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Potent glukokortikoid.

Indikasjoner

Akutt og kronisk iridosyklitt og dyp keratitt. Enkelte tilfeller av overflatisk allergisk konjunktivitt.

Dosering og administrasjon

1 dråpe × 1-4.

L3.7.5.4 Deksametason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Sterktvirkende glukokortikoid.

Indikasjoner

Akutt og kronisk iridosyklitt og dyp keratitt. Enkelte tilfeller av overflatisk allergisk konjunktivitt.

Dosering og administrasjon

1 dråpe × 2-4.

L3.7.5.5 Deksametason-antibakterielle midler

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Potent glukokortikoid i kombinasjon med antibakterielle midler.

Indikasjoner

• Øye (alle): Postoperativt og ved skader i øyet.
  
• Øre (Sofradex): Øregangseksem og otitis eksterna.
  

Dosering og administrasjon

1 dråpe × 3-6.

Kontraindikasjon (Sofradex)

Trommehinneperforasjon.

L3.7.5.6 Betametason

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Potent glukokortikoid.

Indikasjoner

Øregangseksem.

Kontraindikasjon

Trommehinneperforasjon.

L3.7.5.7 Rimeksolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.5 Glukokortikoider for lokal bruk i øye og øre.

Egenskaper

Glukokortikoid med sterk lokal virkning, men meget liten systemisk effekt, trolig pga. sterk cellulær binding og rask systemisk nedbrytning.

Indikasjoner

Postoperativ inflammasjon etter intraokulær kirurgi, uveitt, steroidfølsom inflammasjon i konjunktiva, kornea og øyets fremre segment.

L3.7.6 Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser

Budesonid ( +), hydrokortison ( +), hydrokortisonkombinasjoner ( +), prednisolon ( +), prednisolonkombinasjoner ( +)

Se  L3.7 Glukokortikoider og  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.

Egenskaper

Glukokortikoidpreparater beregnet på å gi lokal effekt i tarmen. Budesonid atskiller seg fra hydrokortison og prednisolon ved å ha en potent lokal effekt og en svært rask nedbrytning av det som passerer over i sirkulasjonen slik at systemisk konsentrasjon blir lav med minimalisert risiko for systemiske bivirkninger.

Klyster er mest anvendt til behandling ved distal kolitt med aktivitetstegn og hensiktsmessig som tidligbehandling for å forebygge overgang i alvorlig fase. Rektalskum har samme virkning og er like effektivt som klyster.

Indikasjoner

Ulcerøs kolitt. Ulcerøs hemoragisk proktitt. Morbus Crohn.

L3.7.6.1 Budesonid

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.6 Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser.

Egenskaper

Potent glukokortikoid med lokal effekt og svært liten systemisk virkning.

Farmakokinetikk

Budesonid frigjøres gradvis fra depotkapslene. Absorberes gjennomsnittlig 10-20 % (gjelder både depotkapsler og klyster). Metaboliseres > 90 % ved førstepassasje. Hovedmetabolitten har < 1 % av budesonids glukokortikoideffekt.

Indikasjoner

• Depotkapsler: Crohns sykdom i ileum og oppstigende kolon.
  
• Klyster: Ulcerøs kolitt i endetarm, sigmoideum og nedadgående del av kolon. Proktitt.
  

Dosering og administrasjon

• Depotkapsler: 9 mg daglig. Tas som en enkeltdose før frokost. Trappes gradvis ned før seponering.
  
• Klyster: Ett klyster hver kveld i ca. 4 uker. Klysteret skal holdes så lenge som mulig, helst over natten.
  

L3.7.6.2 Hydrokortison

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.6 Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser.

Egenskaper

Svakt glukokortikoid som rektalskum med lokal effekt.

Indikasjoner

Ulcerøs kolitt, proktosignoiditt.

Dosering og administrasjon

En dose × 1-2.

L3.7.6.3 Hydrokortisonkombinasjoner

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.6 Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser.

Egenskaper

Salver og stikkpiller med lokal effekt. Hydrokortison i kombinasjoner med bl.a. lokalanestetika, antibakterielle midler.

Indikasjoner

Hemoroider, analfissurer, proktitter, analeksem. Pruritus ani, væsking. Kan forsøkes ved prolaps.

Dosering og administrasjon

Appliseres 2-3 ganger daglig for kortere tid (maksimalt 2 uker).

L3.7.6.4 Prednisolon

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.6 Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser.

Egenskaper

Glukokortikoid som klyster med lokal effekt.

Indikasjon

Ulcerøs kolitt.

Dosering og administrasjon

Initialt, dvs. de første 5-7 dagene, 1 klyster (vel 30 mg prednisolon) × 2. Senere 1 klyster om kvelden. Klysteret skal beholdes så lenge som mulig, helst over natten.

L3.7.6.5 Prednisolonkombinasjoner

Se  L3.7 Glukokortikoider,  L3.7.1 Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon og  L3.7.6 Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser.

Egenskaper

Salve med lokal antiinflammatorisk og smertestillende effekt.

Indikasjoner

Hemoroider. Pruritus ani, væsking. Kan forsøkes ved prolaps.

Dosering og administrasjon

Appliseres 2-3 ganger daglig for kortere tid (maksimalt 2 uker).