L22.2 Inhalasjonsanestetika

Egenskaper

De eksakte virkningsmekanismer for inhalasjonsanestetika i CNS er ikke fullstendig kartlagt. Det er vist at spesifikke reseptorer i CNS moduleres av inhalasjonsanestetika (og alkoholer). Det antas at anestesimidler utøver sin virkning i de områdene av nervemembranene hvor det er intim kontakt og interaksjon mellom proteiner og lipider. De forskjellige inhalasjonsanestetika har ulike fysiokjemiske og farmakokinetiske egenskaper, som er av betydning for den kliniske bruken.

Farmakokinetikk

Tiden til etablering av og oppvåkning fra anestesi er avhengig av dosering, det aktuelle anestetikums løselighet i blod og vev, ventilasjonen, sirkulasjonen og sirkulasjonens fordeling. Opptak og utskillelse gjennom lungene gir mulighet for rask justering av anestesidybden, raskest for de inhalasjonsanestetika som er lite løselige i blod (dinitrogenoksid, desfluran og sevofluran). Ved sjokktilstander distribueres en stor del av hjertets minuttvolum (og følgelig anestesimidlet) til hjernen. Dette gir raskere inntreden av dyp anestesi. Feber, muskulær uro og tyreotoksikose (høyt hjerteminuttvolum) forsinker innledningen med inhalasjonsanestetika. Kontrollert ventilasjon med høye konsentrasjoner av inhalasjonsanestetika gir raskt en dyp anestesi.

L22.2.1 Gassanestetika

L22.2.1.1 Dinitrogenoksid

Lystgass

Egenskaper

Lav potens som anestetikum og ikke tilstrekkelig potent til alene å gi generell anestesi. Liten eller ingen respirasjonsdeprimerende effekt.

Farmakokinetikk

Raskt opptak og eliminasjon av dinitrogenoksid i forhold til andre inhalasjonsanestetika, ingen nedbrytning.

Indikasjoner

Mest brukt som basisanestetikum i kombinasjon med hypnotika/sedativa, opioidanalgetika og potente inhalasjonsanestetika. God beroligende og analgetisk effekt ved fødsel og tannbehandling.

Bivirkninger, risikomomenter

Dinitrogenoksid har en meget svak kardiodepressiv effekt. Ved anestesiavslutning kan dinitrogenoksid fortrenge oksygen i alveolene (diffusjonshypoksi). Gassen diffunderer raskt over til lukkede gassrom. Dette kan føre til volum- og trykkøkning i kroppens hulrom og andre avlukkede gassrom som eksponeres for dinitrogenoksid. Etter langvarig lystgasseksponering (> 12 timer) forekommer hemning av det hematopoetiske system (B₁₂-inaktivering ved oksiderering).

Lystgass kan gi økt hyppighet av postoperativ kvalme.

Graviditet, amming

Yrkesbetinget eksponering for høye konsentrasjoner over lang tid kan redusere fertiliteten hos kvinner. Misbruk kan gi nevropati av lignende type som ved vitamin B₁₂-mangel. Ved overholdelse av administrative normer for lystgasseksponering er det ikke holdepunkter for skadelige effekter. Opplysninger vedrørende amming mangler. Se også  T22.2.2.1 Graviditet og  T22.2.2.2 Yrkesmessig eksponering.

Forsiktighetsregler

For å hindre hypoksi i avslutningen bør pasienten puste rent oksygen i minimum 3-5 minutter etter at dinitrogentilførselen er opphørt. På grunn av virkningen på det hematopoetiske system bør dinitrogenoksidadministrasjon ut over 12-14 timer vurderes spesielt. Ved pneumotoraks, ileus, frakturer i kranium/ansiktsskjelett m.v. bør dinitrogenoksid ikke brukes (se bivirkninger, risikomomenter).

Dinitrogenoksid (lystgass). Medisinsk gass. Fås fra gassleverandør.

L22.2.2 Halogenerte (potente) inhalasjonsanestetika

Desfluran, isofluran, sevofluran

Se  L22.2 Inhalasjonsanestetika.

Egenskaper

Halogenerte inhalasjonsanestetika gir komplett anestesi med bevisstløshet, analgesi og muskelavslapning. I praksis kombineres de ofte med dinitrogenoksid og intravenøse sedativa/hypnotika, opioidanalgetika og nevromuskulære blokkere. Gunstig effekt ved bronkospasme pga. bronkodilaterende effekt.

Til anestesiinnledning med maske på spontanventilerende pasient foretrekkes vanligvis sevofluran, som gir rask innledning og liten irritasjon av luftveiene. Etter innledning av anestesi med intravenøse midler er irritasjon av luftveiene med inhalasjonsanestetika sjelden et problem.

Farmakokinetikk

Se inhalasjonsanestetika  +. Desfluran og sevofluran gir lettere styrbar anestesi og raskere oppvåkning enn isofluran. Potente inhalasjonsanestetika metaboliseres i liten grad, sevofluran 3 %, isofluran 0,2 % og desfluran 0,02 %.

Indikasjoner

Komponent i blandingsanestesi sammen med sedativa/hypnotika, opioider og/eller nevromuskulære blokkere. Kan også gis som eneste anestesimiddel ved mindre omfattende prosedyrer (monoanestesi).

Bivirkninger

Respirasjonsdepresjon hos selvpustende pasient. Reduserer hypoksisk stimulering av respirasjonen, selv i lave konsentrasjoner. Hypoksisk vasokonstriksjon i lungene svekkes, oksygenkonsentrasjonen i inspirasjonsgassen må ofte økes noe.

Doseavhengig hypotensjon pga. vasodilatasjon og ev. myokarddepresjon. Halogenerte inhalasjonsanestetika er ikke kontraindisert ved myokardiskemi; ved manifest hjertesvikt bør de bare brukes etter spesiell vurdering. Isofluran gir ofte takykardi, bradykardi kan sees ved bruk av sevofluran. Bradykardien reverseres med atropin eller glykopyrron.

Polyurisk nyresvikt kan muligens forekomme etter langvarig sevoflurananestesi.

Sevofluran påvirker autoreguleringen av hjernesirkulasjonen i mindre grad enn desfluran og isofluran.

Interaksjoner

Se G6 Anestetika, generelle.

Graviditet, amming

Yrkesmessig eksponering for inhalasjonsanestetika er mistenkt for å forårsake abort og fosterskade. Dette er ikke bekreftet av nyere studier, men forsiktighet tilrådes. Risiko for farmakologiske effekter på diebarn ansees som liten når inhalasjonsanestetika gis som enkelteksponering over et kort tidsrom. Tidspunkt for amming etter inngrepet bør vurderes ut fra hvilket anestesimiddel (plasmahalveringstid) som er brukt. Se også  T22.2.2.1 Graviditet og  T22.2.2.2 Yrkesmessig eksponering.

Kontraindikasjoner

Kjent eller mistenkt disposisjon for malign hypertermi. Tidligere halotanhepatitt. Den metabolitten som er blitt relatert til hepatitt etter halotaneksposisjon, er en potensiell metabolitt også av isofluran og desfluran. Om det er helt nødvendig å anvende et halogenert inhalasjonsanestetikum til en pasient med tidligere hepatitt etter halotaneksponering, er antakelig sevofluran å foretrekke fordi den har andre metabolitter enn de(n) som antas å forårsake hepatitt.

Kontroll og oppfølging

Ved postoperativ nyre- eller leveraffeksjon må pasienten følges opp og mulig sammenheng med anestesimidler forsøkes kartlagt.

Informasjon

Pasienter som har kjent eller mistenkt disposisjon for malign hypertermi, eller har hatt postanestetisk nyre- eller leveraffeksjon der sammenheng med anestesimidlene mistenkes, må informeres slik at det tas hensyn til dette ved senere anestesier.